Over ei bru og opp ein dal - sjarmerende Nipebu i Askvoll

Mornings!

Det meldte drittværet er avlyst, og det er en strålande morgon i Ytre Sogn. Fremdeles deilige feriedager igjen, og det er fantastisk å brele til seg en kaffe på senga fra han som må jobbe noen dager til før vi reiser nordover på nye eventyr. Pelsbarna er alt annet en forsiktige og sjenerte lengre, og herjer villt rundt i huset i evig lekeslossing. Både gardiner og stolrygger begynner å bli temmelig frynsete, og jeg får noen minner om hva det var som var en plage med kattunger. Men de er utrolig søte, og jeg ser at det var en god idè å adoptere begge to. De har stor glede av hverandre.

På lading...

På vaskerommet henger nyvaskede turklær på rekke og rad, jeg har nemlig hatt gleden av å gå på en utrolig fin tur sammen med Aina og Merete, i et variert og imponerende landskap med overnatting på en ganske ny og supersjarmerende DNT-hytte. Og det beste av alt er at det hele ligger omtrent utfor stuedøra, I allefall i perspektiv av at det er litt avstander her på landet.

Værmeldingene var alt annet enn positive i helgen, men på mirakuløst vis, så dreide prognosene til vår fordel, og da tirsdagen kom så klarnet det fint opp etter noen heftige morgenbyger. Jeg hadde fått noen tips fra en kar som er lommekjent i området, og han anbefalte å gå opp via Fossvika.

Vi parkerte bilen ved Ottersteien, like etter Dalsfjordbrua. Parkeringsplassen kommer litt brått på, så det er bare å være klar i det man har krysset fjorden og vrenge til høyre. Ut med sekker og utstyr, og så var det bare å labbe i vei i retning Fossvika. Tidligere så var adkomst dit med båt, men broen har gjort opplevelsen tilgjengelig med tilkomst via bil også. Bra for oss. Stien inn fra Ottersteinen til Fossvika går igjennom gammel barskog, og noen har gjort litt av en jobb med å tilrettelegge med bruer, trapper og tau. Det er en drøy kilometer inn i dette terrenget før en kommer til et veiskille og runder opp i Fossedalen.

Og vi skjønte hvorfor det heter akkurat det.

All høljingen i det siste gav en enorm vannføring i fosser og elver, og det var et utrolig syn som møtte oss. Brølende vannmasser dundret nedover fjellsidene og en blir direkte ydmyk ovenfor hvilke krefter som ligger i naturen.

Oppover bar det, og i Nedre Fossedal så åpnet landskapet seg, med flotte nyslåtte jorder og et ytterst sjarmerende og velholdt småbruk som tronet som kronen på verket over markene. En solid taubane med imponerende langt strekk stod ved siden av, og igjen slås man over den utrolige kreativiteten og overlevelsesevnen til generasjoner av nordmenn som har slått seg ned på de mest utilgjengelige plasser.

Hele veien var det tilrettelagt med solide trebruer og steinklopper, og det hele er utrolig fint laget. Litt kantareller som vi fant underveis fikk bli med i sekken, der det lå en liten hjortefilet fra før, og det bugnet av blåbær overalt.

 

Etter noen timers gange igjennom all denne nasjonalromantikken og aldri så lite myr og bekkefar (Jeg ramlet selvsagt uti og fikk teste at den nye turbuksen faktisk tåler vann) så kom vi til Dalsstølen og hadde bare den knallbratte Storedalen igjen. Men hvor bratt den var visste vi jo heldigvis ingenting om. Alt vannet gjorde terrenget tungt, og urene glatte, så vi brukte temmelig mye tid på å sige oss opp de siste kilometerne. Som alltid er det glødende håp for hver topp man kommer over, og tilslutt var det jo jackpot. Fint fjellandskap over ca 450 meter, og plutselig så lå hytten der.

Iiiiihaaa!!

DNT konseptet tilsier jo at hyttene er for alle, så en er alltid litt spent på om det kryr av folk eller om en blir helt alene. Jeg glemmer aldri den gangen vi var en hel gjeng som gikk på Solrenningshytta i Stølsheimen, i et høljende regnvær, og det plutselig kom et turfølge med 25 pensjonister fra Finden i tillegg til alle de andre vandrerne som var innom. Det lå folk på madrasser overalt, og lukten av våt ullsokk forfulgte meg i dagevis etterpå. Her kunne det også være fullt mulig at hytten var inntatt av en hel gjeng, så jeg skal innrømme at det var litt kjekt å oppdage at den faktisk var tom.

Av med vått og på med tørt, og så var det å springe ned til vannet for å hente vann. På med noen støvler som stod der, og avgårde. Da jeg hadde bakset meg ned skråningen og fått fylt vannbøtten mens jeg oppdaget at støvlene lekket som siler, så gikk det opp for meg at dette hadde jeg aldri gjort før. Det er jo aldri jeg som går og bakser på plaskete bøtter i ulendt terreng, slikt bruker man jo mannfolk til! (Eller Aina) Så mens en drit-tung bøtte skvulpet vann over bena mine, så tok jeg sats og trakket opp skråningen. Som bare forsvant. Og det samme gjorde jeg og alt vannet. Full av gjørme fra topp til tå var det bare å hente en ny bøtte med vann, og labbe inn til de andre to som så litt undrende på den mutte og klissvåte gjørmegrisen som nyvasket og blid hadde sprunget så lystig avgårde noen minutter tidligere.

Ingen fjelltur uten spøt i sekkjen! Mens andre prøvde å hente vann. Men det skal sies at Merete snart overtok oppgaven.

 

Det kom seg heldigvis med litt trøst og Aina sin tørre reservetights på kroppen, og det var på tide å utforske hytten. Tre soverom til 7 personer og en hems full av madrasser kan gi plass til mange personer, og det var også en sengeplass i annekset. I uthuset er det plass for hund, og der kan også en hundeeier ligge bak en liten luke. Men akkurat der var ikke renholdet helt på topp, så det var greit å kunne gå for vanlig seng. Alle DNT-hyttene har rikelig med dyner og puter, så jeg drar aldri på sovepose på slike turer. En lakenpose i silke tar absolutt ingen plass, og er utrolig behagelig å sove i. Koster litt, men er vel verd investeringen.

Vilmarkens datter. Korrekt skodd.

Vi hadde egentlig tenkt å gå en ettermiddagstur for å utforske området mer, men siden det våte terrenget gjorde turen noe tyngre enn forventet, så var vi egentlig fornøyd med å sitte inne og se på regnet som etter hvert begynte å dominere utenfor, og laget mat i stedet. Ytrefilet av hjort med potetmos og kantarellstuing og rødvin smakte utmerket på fjellet, og karamelliserte jordbær med smeltet brie til dessert var heller ikke feil. Merete hadde med en smaksprøve på årets bringebærlikør, og til osten så var det jo bare helt fantastisk godt.

Jeg er alltid like lykkelig hver gang jeg finner meg et kjøkken!

 

Dere vet at matfotografering ikke akkurat er min greie, men det SMAKTE bra!

Verdens beste turkamerater<3

Det er matlager på hytten, så strengt tatt hadde vi ikke trengt å ta med noe som helst, men det ender alltid med litt medbragt likevel. Det er fine fiskevann rundt hytten, og jeg tenker jo at om vi drar opp igjen og har litt mer stabilt vær, så skal det absolutt prøves å fiske med den oteren som ligger klar i uthuset. Der ligger også båt og kano, og hele området må være et eldorado for barn.

Neste morgen hadde vi egentlig tenkt å gå en annen rute nedover, i retning Massbu, men ta av og gå ned langs Fossedalsvatnet og så ende opp ved fjellgården i Nedre Fossedal. Men siden Merete hadde en avtale å rekke, vi ikke har gått der tidligere, og var usikker på om det var markert hvor vi skulle ta av mot Fossedalsvatnet, så safet vi, og gikk ned samme vei som vi kom opp.

Rekkverk og antiskli. Det er nok en røynd HMS dude som har hatt ansvaret for DENNE.

Totalt så brukte vi nesten fire timer opp, med svært rolig gange, og ned ca to timer. Men jeg vil tro at man bruker mindre tid i tørt terreng.

Gode merkinger og rikelig med flotte turmål. Jeg har absolutt tenkt til å utforske dette område videre.

To dager og 16 kilometer senere... Og knapt en regndråpe på oss på hele turen.

En utrolig fin tur i variert landskap som anbefales på det våteste, og kreditt til indre Sunnfjord turlag som har hatt jobben med både sti og hytte. DNT medlemskapet betaler jeg med glede, det er fantastisk at en kan finne slike turterreng i nærområdet. Turvante barn kan fint gå turen, og det finnes tilkomstløyper som er både kortere og enklere. Alt finner du på ut.no DNT sine nettsider.

Tusen takk til de spreke damene som blir med ut i all slags vær og vind, og som aldri klager. Det er kjekt å samle på slike opplevelser.

-TJ-

#dnt #ut #utno #indresunnfjordturlag #Askvoll #hyllestad #Sunnfjord #havtilbre

Følg tjanka på facebook og instagram

 

 

Du hildrande du....

for ein morgon!

Sola skin så ho e galen...


... og pelsbarna mel som motoren på ein velsmurt Volvo 244.


Verdens Fineste Barnebarn har sovet HEILT til klokka 7 i dag, og har fortent litt kvalitetstid med farfar sin "Aitæbb".

Det er en litt vemodig morgen dette, i går tømte og vasket vi ut hytten i Sandalen. En flott familie har kjøpt den, og vil forhåpentligvis få like mye glede av den fremover, som vi har hatt. Jeg tror de vil passe godt inn i den fine gjengen de får rundt seg der nede.


Siste innspurt fra dugnadsgjengen.
 

Juli måned går mot slutten og som alltid strever jeg  med å holde dagene litt igjen og nyte dem. De renner som sand mellom fingrene mine, og det er helt og holdent min egen feil.

Så i dag skal eg følgje opp denne strålande morgonen.

Ut og snakke litt med blomstene, gå en tur og i allefall fylle bunnen på et spann med blåbær.

Sannsynligvis er Verdens Fineste Barnebarn like elendig på plukkeutholdenhet som meg, men til sammen må vi da klare å få nok til å iverksette selve det ultimate sommersymbolet -

Nystekte vafler med rørte blåbær.

Ute.

-TJ-

Da kom endelig storken...

Eller Passaten.

Med de to nye pelsbarna som skal bli en del av familien vår.

To litt forsiktige jenter denne gangen, det er ikke mye som minner om den galne, supersjarmøren Teodor.

Men de er helt nydelige, og jeg håper de vil finne seg godt til rette hos oss.


Mongo og Putin. ...Eller var det Mango og Puma...? Jeg tror kanskje det var det siste.

 

 

Det er i alle fall ikke tvil om at det er en viss jente som er veldig, veldig glad. Akkurat nå.


Sommeren kom samtidig, og så får vi bare håpe vi får nyte det hele en stund til.

Det er i hvert fall kjekt med litt tassepoter på Hakkebrøhågen igjen.

Og endelig litt badeliv.

Ha en fin dag!

-TJ-

#dyr #katt #kitten #kittens #sommer #detgodelivpålandet

 

 

Stikker bare innom....

...for å vise frem at mobiltelefonen min er stolt av meg!                         

 (Inneholder annonselenker)



Jeg har nemlig klart å løpe to kilometer uten å dø.

Er ganske stolt av det jeg også:-)

Runkeeper er en GPS basert treningsapp som du kan laste ned på telefonen, basisutgaven er gratis, men den kan jo selvsagt utvides i det uendelige. Jeg pleier å bruke dem på treningsturer, og bruker varsling som forteller meg hvert femte minutt hvor langt og fort jeg har gått. Dermed går jeg på egne tider, og finner god motivasjon i det. En kan blogge og logge, og det er et helt samfunn av brukere som kan kommunisere i den grad de selv vil.

I går prøvde jeg meg på en joggetur i stedet for motbakke, og dermed tok det jo fullstendig av for appen.

Men det er greit det, all skryt mottas jo med takk, så får vi se om det blir springing, båttur eller ligge som en strandet hval på kaien i dag. Temperaturprognosen kan tilsi de to siste.

Sjekk ut Runkeeper om du trenger en liten puff, og legg gjerne igjen en kommentar om dine egne erfaringer.

Ha en herlig dag!

-TJ-

 

 

Sommerkjensle i gult og blått. Men hvor blir det av kveitebollen?

Hei!

Fantastisk å våkne til solstråler i stedet for plaskelyder i dag. De forbaskede måkene på kobbeskjæret er skrekkslagne, og holder faktisk nesten kjeft for en

gangs skyld.

Du hildrande du for ein strålande morgon!

En liten skogstur i går kveld for å sjekke forholdene rundt sankebehovet gav litt avkastning,


Nei de er ikke plukket for tidlig. Det er slik de smaker aller,aller best, og det ser ut til å bli tidenes kantarellhøst. Så har da alt pissværet ikke vært helt forjeves.




En nabo ser ut til å ha glemt hvor han parkerte bilen sin. Ikke gæli å ha et eget tre i baksetet.


Du kjenner duftene, ikke sant?





Det er også enormt med blåbær som omsider har blitt moden, så får vi se om jeg klarer å tvinge noen unger til å gå på koselig blåbærtur med meg. Både jeg og de er omtrent like utholdende som bærplukkere som en syklist er med kols, så det bruker å være ganske fort gjort.



Men det jeg EGENTLIG er på jakt etter er jo steinsopp. Disse lekre fantastiske lubne stilkene med hatter som nystekte hveteboller. Og som jeg VET finnes her en plass. Jeg ser dem stadig vekk når de er fulle av snyltere og uspiselige, Så i år skal jeg prøve å komme i forkjøpet. Hjertet hopper stadig vekk når jeg ser at det står noe spennende i skogbunnen, men som regel er det denne karen her:

Ildrørsopp/blodrørsopp - jeg har aldri fått den vurdert av ekspert, så er litt usikker, men det som i allefall er sikkert er at det ikke er noe som skal havne i steikepannen min. Rørsopper med rødt på stilken er ikke giftige, men smaker drit jfr. sopplitteraturen. Jeg velger å stole på det og har ikke tenkt å smake.

EDIT: Jeg delte bildet på FB -gruppen, "vi som liker sopp", og det ser ut til å være konsensus om at dette er besk rørsopp. Vakker og uspiselig.

Så dermed fortsetter jakten på kveitebollen, men litt gull i kurven og blått på tunga. Og bare TENK hvor glad jeg blir når det tilslutt blir en fangst.

For det blir det jo.

Kanskje.

-TJ-

Ha en fin sommerdag! :-)

#sopp #kantarell #skog #tur #utno

 

Følg meg gjerne på Facebook, Twitter og Instagram

Du vet du bor på landet når...

...Dette skjer på hovedinnfartsåren...

 



Når 17. maitoget faktisk runder bensinpumpene på kommunens eneste rendyrkede bensinstasjon...



... Når kantslått rett og slett innebærer å kappe ned tømmerstokker og ikke gress...



Når du kan hente posten i bare undikken om du vil, og ingen vil noensinne få greie på det...



...Når du ikke trenger å bruke blinklys fordi alle vet hvor du skal uansett...



Når det er større sjanse for at du finner en huggorm i tunet enn en nabo...



... Når du blir litt irritert hvis du møter mer enn tre biler på de to milene til jobb, og tenker " det var da jævlig til trafikk!"...



Du vet også at du bor på landet når det faktisk er kjappere å kjøre båt til naboene enn bil, og at barna dine kan starte en påhengs før de har sluttet med smokk.



...Eller når en ser på svinekoteletter som eksotisk, siden man blir litt lei av hjort, kantarell og kamskjell.



...En vet også at en bor på landet når tiendeklassingene runder 16, og det er like sannsynlig å finne en traktor på parkeringsplassen som en moped...

 




Bilde: Sivert ved og slått
 

Og det hele har sin sjarm.

Ha en fortreffelig tirsdag, enten du bor på landet eller i byen, befinner deg i sydenland eller regner vekk på camping!

Når slår det DEG at du er på landet...?

 

Følge tujanka? Facebook, twitter og Instagram

 

 

Heksejakt på Hornelen



 

Hei! Deilig med sommerferie, selv om det er forferdelig vått, til tider. Dagene glir litt mellom fingrene på meg, og jeg skulle så gjerne ønske at det kom et par muligheter til å ta med seg bikini og bok ned på kaien og få litt sommerfølelse.


"sukk"
 

På fredag var det på tide å hente Juni, Askøyprompellen og en venninne til etter rideleir på Nordfjordeid. Det er drøye tre timer kjøring tvers igjennom hele Sogn og Fjordane, så planen var å reise opp dagen før, og ta en fjelltur. Jegeren og Storestorebror ville også være med, og med to biler tilgjengelig, så var saken grei. Det måtte bli Hornelen. Denne flotte sjøklippen, Europas høyeste, som stuper 860 meter rett i havet, og som inntas av hekser hver eneste jonsoknatt og julaften. I alle fall sier sagnet så.



 

Den flotteste turen får en om en plasserer en bil ved Hunskår og en ved Berleneset, går opp via Hunskår og ned i Berle, og kjører tilbake. Og vi så gjorde.

Det var litt spennende om det ville bli noenlunde vær til å gå turen, med meldinger som endret seg fra time til time og overhengende fare over at hele knausen ville være godt innpakket i skodde. Men vi tok sjansen, og glade er vi for det.


Vilt og vakkert.

Jeg har vært der oppe en gang tidligere også. Hornelen har stått på min bucketlist i mange år, og første mai-helgen tok jeg og Aina turen. SELVSAGT hadde det akkurat snødd for harde livet, og vi måtte ta en stor del av turen med truger på beina. Det gikk fint, turen var utrolig flott langs fjellryggen der, men tiden jobbet ikke på lag med oss. Så for å slippe å komme ned igjen i nattemørke, så valgte vi å snu et stykke før toppen. Dermed hadde vi noe å ta igjen. Men siden hun for øyeblikket nyter god kroatisk vin på strandrestaurantene på Bol, så ble det tur med gutta mine, i stedet for.


 

Så vi kjørte hjemmefra klokka seks om morgenen, plasserte ut bilen ved Berle, og begynte å gå fra Hunskår klokka 10:20. Den første delen av stien var våt, gjørmete og sleip. Vi var litt forundret over at det var såpass dårlig tråkk, siden dette er et veldig populært turmål, men forstod snart at de er i ferd med å legge om traseen og har flyttet litt på innslaget. Snart kom vi innpå den gamle stien, og etter hvert ble det en riktig så lekker sherpabygget sti et stykke.



 

Akkurat det der med å temme den ville og bratte fjellstien og gjøre den universell har vi et litt ambivalent forhold til. For eksempel er det jo flott hva de har fått til i Loen med "vei" opp Skåla, Via Ferrata og taubane, men for meg har det hele fullstendig mistet sin sjarm. Dyrt og kommersialisert, og turistene står i kø for å slippes opp i puljer. Skal du bestige et fjell, så skal det kreve litt muskler og kondis. Og en skal tåle å bli blaut på beina. Om en får igjennom Via Ferrata på Hornelen også, så dukker salgsbodene og tilretteleggingen opp, og en er i gang med noe helt annet. Derfor er jeg glad for at vi gjorde dette nå. (Og det har selvsagt ingenting med at jeg ALDRI hadde turt å klatre en Via Ferrata.)

Den første delen er veldig bratt, og vi brukte ca tre kvarter på de første 500 meterne. Storestorebror ligger i dvale hele vinteren og flyr i fjell og skog hele sommeren, og var i uforskammet bra form. Så i likhet med slik han var som treåring, så svinset og hoppet han som en fuglehund ca hundre meter fremfor gamlingene.


KOMMAR dåkkar eller??
 

Når en kommer opp på platået, så er det igjen utrolig flott å gå. Et stykke.


Her har nok en sherpa eller to hatt et spett med i spillet, ja....

Hele Hornelen består av sandstein, og flere plasser er det store urer som må forseres. For de av oss som ikke er helt der at man spretter fra stein til stein, så tar det laaaang tid å jobbe seg igjennom disse. De små kornene som danner overflaten på  de store kampesteinene er kvasse som nåler, og selv om det gir ekstremt bra feste for skoene, så er det direkte smertefullt å legge håndflatene på. Så mens jeg kløv og bannet meg i vei, så stod den ufordragelige guttungen og hoppet utålmodig på andre siden. Det må sies til mitt forsvar at han er sjømann og vant til å stå støtt på ustabilt underlag, mens jeg lever mitt liv på bonet linoleum. I tillegg er det noe hakkende gale med samsyn og avstandsbedømming, så når jeg sliter med å komme beint igjennom en døråpning, så kan dere jo forestille dere hvordan hopping fra stein til stein med dype sprekker imellom fortoner seg. Men dette løste seg selv, I tillegg til klippen så er der en topp til på Hornelen, den EGENTLIGE toppen. Denne hadde han bestemt seg for å stikke innom på veien, så derfor tok han en sløyfe oppom den.

 

Dermed var vi kvitt ham, mens Jegeren tålmodig ruslet fremfor meg og overhørte  min strøm av bannskap den siste timen til klippen.




RÆV-ur!!!!
 

Været var litt dystert til å begynne med, men mirakuløst nok så bare skinte det opp underveis. Og da målet var nådd... Fantastisk. HELT fantastisk.





 

Ikke bare hadde jeg nådd et mål, men det er så ubeskrivelig vakkert at en blir helt ærefryktig og bittelite grann ydmyk. Der finnes jo både vanskeligere og høyere topper overalt i dette landet, men det var spesielt å stå på en sjøklippe omgitt av hav på alle kanter, og utsyn helt hjem til Bulandet og Værlandet, mange, mange mil unna. Hvite striper etter båter på urørlig sjø og en strålende blå himmel  som gav den barske fjellsiden en patina som børstet stål. Vill og vakker.





 

På toppen ligger der en liten stormbu som er bygget opp som en liten hule av stein. Og på veien opp ser en de beryktede sprekkdannelsene som styrter ned i avgrunnen og som jeg fremdeles kjenner jeg blir litt kvalm av tanken på. Naturkreftene er vanvittige. Jeg så også etter spor av hekser, men ikke så mye som en nesevorte lå igjen fra jonsok.



Detter du nedi der, så er du ferdig.





Kanskje rydde litt?
 

Et tyskt par som kom opp samme vei som oss lurte på om vi ante om det gikk transport fra Berle om de valgte den veien ned igjen. Det gjør det jo ikke, men vi tilbød dem plass hos oss. Lettelsen var tydelig, for turen NED Hunskår tror jeg må være temmelig strabasiøs. Fra Berleneset kan man fint gå både opp og ned, men har man muligheten så ta den runden som vi gjorde.


Opp er greit, men....


...NED er jo dette litt mer behagelig.
 

Nedturen mot Berle er en parademarsj. EN går langs fjellveggen langs fjorden, og har en helt fantastisk utsikt stort sett hele veien. Og alt er selvsagt godt og tydelig T-merket.



 

Totalt så brukte vi 7 timer på turen, en av dem på toppen. Eller det vil si VI brukte det. Storestorebror jogget stort sett alle de 13 kilometerne, var innom en ekstra topp på vei opp og kom ned til bilen nesten en time før oss. Jeg tror de har puttet steroider i torsdagsraspeballene på Fjord 1. Eller så er det dame i kikkerten. Ser ikke noen annen forklaring.

Kvelden og natten ble tilbragt på Knutholmen i Kalvåg. Det er så utrolig fint der, og de har veldig godt rykte, men stedet bærer  preg av at sommersesongen kom litt brått på. Vi får håpe de får justert seg, for plassen er virkelig en perle.


Obligatorisk.

Tidlig neste morgen var det å rette nesen mot Nordfjordeid og hente hestejentene hjem. Med tre utslitte og lykkelige ungjenter i baksetet bar det heim til Hakkebrøhågen med enda en god opplevelse i minnebanken. Så får vi se da, om ikke det blir en tur sammen med Aina også. Vi har jo liksom spyttet i neven på at dette er VÅR topp.

Riktignok når skrubbsårene er leget og glemt.

-TJ -

Har DU fått noen fine turer i sommer? Eller har vært på Hornelen?

 

Følg meg gjerne på facebook, twitter og Instagram

#fjell #fjelltur #sommer #Kalvåg #knutholmen #bremanger #ut.no #fjordkysten

 

 

 

 

 

Reiser du til Landet Syden, eller jakter du på lokal identitet?

Hei!

Skal du reise sørover til sol og varme i år? Det er deg i så fall vel unt. Det har høljet og plasket i hele juni, og fremdeles er det ikke akkurat sommer ute, her som jeg bor, i alle fall. Vi har nettopp hatt en reise til Spania, og det er deilig å leve på gode minner og gode souvenirer.



I fjor på denne tiden reiste vi rundt i Italia, Frankrike og Spania med cruiceskipet "Norwegian Epic" (Hele runden finner du under emne: reise) og det var fantastisk å oppleve steder og byer med historie dypt forankret i de største imperier i Europa. Men et hvert sted har sin identitet uansett om det har huset en keiser eller man kan gå dypt i en gruve av salt, men innimellom må man skrape av et ferniss av kommersialitet først for å komme dit. Jeg er fullstendig klar over at det for mange er mer enn nok å få lov til å hvile ut på en solstol med en god bok i en ukes tid, og at mat er noe man spiser fra en buffèt for å slippe å sulte i hjel, og det er selvsagt helt greit. Men for slike som meg, så begynner det veldig fort å klø. Bokstavlig talt.


Joda det ser idyllisk ut, men...
 

Jeg er håpløs på stranden.

Jeg ser jo for meg hvordan jeg skal ligge på en solseng og bare nyyyyte. Men virkeligheten er liksom ikke helt slik. Solsengen dras, bakses og herjes med for å få posisjon mot solen og hodet under parasollen, (ellers dør jeg) det er en voldsom riksling med stolryggen for å få riktig posisjon til å lese, men dog ikke så bratt at jeg ender opp med trippelhake. (Litt forfengelig må man få være) Det aldeles lytefrie legemet  skal smøres med egnet faktor, og jeg prøver hardt å ikke få sanden fra føttene oppå håndkleet, siden den da erfaringsmessig på mystisk vis forplanter seg oppover kroppen, og kan finnes igjen på unevnelige steder i overskuelig fremtid. Når all denne kavingen er ferdig og jeg åpner boken, så begynner alltid en tå å svi (Begynne å grave og leite etter faktorsprayen  i det medbrakte flyttelasset) Jeg blir umiddelbart tørst ( Hvor ER vannflasken?? Og hvor er cervezadamen? ) Fem minutt senere får jeg behov for å snu meg, og det er IKKE lett å få ned stolryggen, UTEN å sette bena på den flytende lavaen som de kaller sand, samtidig som man skal unngå at føttende sander håndkledet mens man innser at håndkleet egentlig bør trekkes høyere opp for å ikke ligge med nesa begravet i nakkesvetten til den velfødde tyskeren og de tusen andre som har lagt på akkurat denne madrassen. Det får man til om man drar fra toppen mens man bykser litt med kroppen samtidig. Det må nødvendigvis bli litt stønning og pesing, og det hele både ser og høres ut som et epileptisk anfall.  Når jeg da faller til ro og har sprettet bikinitoppen for å ikke få stripe på ryggen, så kan du BANNE på at det enten ringer i en telefon - som henger og svaier i flyttelasset på parasollknaggen, eller at hyenene remjer på at vi skal gå avgårde for å spise lunch, Dermed er det bare å begynne å kave og leite med vrengte skulderblad for å få seletøyet på plass igjen.  I tillegg er det altfor VARMT. Og jeg klør på leggen.

Jeg synes det ser utrolig fredfylt ut å skue over solsengområdet der alle ligger strekk ut og koser seg, dog med alle tenkelige grader av solforbrenning og begynnende hudkreft. Men slikt tenker man jo ikke på når en drømmer om Landet Syden i  bikkjesure vintermåneder. Men jeg fatter som sagt ikke hvordan de får det til?


Slik skal det jo gjøres. Noen har bedre skills en andre.
 

Derfor pleier jeg å gi opp strand ganske raskt, og det blir oppdagelsesreise på meg i stedet for. Hvor fører små gater og smug? Hva finnes i nærheten? Hvilken historie har dette stedet?



 

Før jeg reiser pleier jeg å bruke litt tid på å surfe på  Loneleyplanet.com , tripadvisor.com, og den lokale regionen sine nettsider. Det ligger også utrolig mange spennende, subjektive skildringer på diverse blogger og reiseartikler. Å bruke litt tid på å leite etter den helt spesielle restauranten er noe jeg synes er gøy, men det gikk opp for meg at det kanskje var litt sært, da jeg dro med meg hele reisefølget, inklusive fire små barn, på en timelang jakt i 35 varmegrader etter en restaurant i Kroatia. (Pokkers mapfinder!) Det viste seg dessverre at den var stengt da vi kom dit, og vi måtte gå hele veien tilbake til start. Etter å ha fått kroppstemperaturen ned igjen til forsvarlig nivå, forklarte søstrene til Jegeren høflig men bestemt, at restaurantene langs promenaden var mer enn grei nok for resten av oppholdet. Jeg så den.


Men jammen var der fint...

 

Men fremdeles så streifer jeg rundt og snuser meg frem. Jo lengre vekk fra stranden en kommer, jo billigere,bedre og mer autentisk blir maten, boligene blir mer sjarmerende og menneskene hyggeligere. Lokalbusser tar deg overalt, og det er alltid et turområde i nærheten. Heldigvis liker Jegeren det samme, og nå som barna har blitt store, så er friheten mye større til å utforske og oppleve. Jeg får ikke lest så mye bok, og kan være temmelig utslitt når kvelden kommer, men likevel så gir det så mye tilbake.

Sydenlandet er tilbakelagt for i år, men det er masse deilig sommer igjen. Og jeg begynner å kjenne at fjellet kaller.

Så får vi se hvor vi havner denne gangen.

 

-TJ-

Hva foretrekker du? Å få slappe helt av, eller å snoke rundt?

 

Følg gjerne tujanka på facebook snap og instagram

#ferie #syden #reise #lonelyplanet #tripadvisor #sommer #blogg

 

 

 

 

Snustryne og nikotinslave.

Hei!

Opp med hånden de som har røykt!


Regjeringen.no
 

Jepp, her og. Og de aller fleste av dem som er på min alder, og i alle fall de som er enda eldre. Gæmlisene. De som vokste opp med agressive sigarettreklamer som forherliget røyking og bygget opp et image om at det var de kule menn og de vakre kvinner som tok seg en røyk. 50 tallets kvinner hadde lange røde negler, bena elegant krysset, og en Prince mellom de fyldige leppene. reklamen sa ingenting om nikotingule tenner, dårlig ånde og motbydelige hostekuler. En røykte inne, ute og hjemme, og det var helt normalt å røyke på senga. Alle tøffe helter røykte, og sigaretten var et statussymbol som ble fremhevet i både aviser, ukeblader og på idrettsarrangement, helt frem til forbudet mot tobakksreklame kom på 70 tallet. De gjorde i det hele tatt mye merkelig på tidlig 70 tall, laget liberale lover som avkriminaliserte både homofili og samboerskap, men noe så uskyldig som tobakksreklame som var en så viktig industri, DET skulle forbys det.



 

Jeg tok min første røyk da jeg var ca 13 år. Min far var storrøyker, og røykte døgnet rundt overalt i huset, i tillegg til i bilen og egentlig hvor han måtte befinne seg. Det er absolutt en grunn til at bilsyke var svært utbredt blant barn på 70 tallet, og det var ikke bare at vi ikke hadde sikkerhetsbelter. I tillegg var det en viktig sosial greie. Uansett hva man drev med når noen kom forbi, så var det å slippe alt, og rulle seg hver sin røyk, som man nøt i ro og velbehag. Gjerne sammen med noen liter beksvart kaffi. Alt sengetøyet hadde små brune hull etter glør, og husbranner som følge av røyking på sengen var like vanlig som husbrannene som kom i følge av de utrolig stygge plastblomstene som alle på død og liv skulle tre nedpå strearinlysene på den tiden.


Vakkert.  (epla.no)
 

Jeg hadde en venninne som var to år eldre, og sammen så knabbet vi en god klype av tobakk fra den gule blikkboksen med Tidemanns og en pakke sigarettpapir. Så var det å rigge seg til oppi skauen, rulle dette sammen til noe som mest av alt lignet en trafikkdrept åme, og fyre opp.

Å herregud så grusomt det var! Smaken var helt forferdelig, og bare tanken på å skulle dra det ned i lungene var til å spy av. Så det ble en stund til neste gang. Men det er jo bare å ikke gi seg, og det endte opp med at jeg etter noen iherdige forsøk de første årene faktisk greide å begynne å røyke. Vi hadde røykehjørne på skolen med en 7. klassing som vakt, og det var egentlig bare "Giilen" som var i stand til å ferske oss via lukteprøver, fordi alle de andre lærerne røykte som skorsteiner selv, og lærerværelset var en eneste tåke. Og da var vi faktisk på slutten av 80 tallet.


(Giphy.net)
 

Det kom innimellom en fyr med hull i halsen som rapesnakket inn i en mikrofon om at røyking førte til kreft, og at han hadde fjernet strupehodet fordi han røykte 40 om dagen, og det hadde stor effekt på oss elever. I ca to dager.

I 1986 ødela myndighetene moroa ved å kunne sturøyke på flyet hele veien til Mallorca, og  2004 bestemte årets mest forhatte mann, helseminister Dagfinn Høybråten at det skulle bli forbudt å røyke på barer og utesteder. Og det var HELT katastrofe. Ikke kunne man kose seg med en røyk etter middagen på restaurant og blåse skyen fornøyd i retning småbarnsfamilien som nettopp hadde bestillt.mat. Ikke kunne man sitte og kose seg i baren mens man røykte sigarett på sigarett over en halvliter, og det hadde forlengst blitt et forferdelig mas om at man ikke bare burde redusere røykingen ved graviditet, men faktisk slutte HELT.  

 Jeg tror faktisk at jeg hatet den fyren.


(smp.no)
 

Men dette er faktisk det beste som har skjedd. Med røykeloven så fikk en automatisk røykfrie soner, aldersgrensen økte og en ble via mild tvang nødt til å bryte mønster. Og alle vi som har sluttet å røyke vet at det er suksessfaktor nummer en. Bryte mønsteret. De fleste sigaretter røykes ikke fordi man må, men fordi man er vant til dem. Og gradvis falt røykerne fra. Tidligere røykte de aller fleste i en sosial setting, nå er det kanskje en eller to, som man observerer når de litt skamfulle trekker seg bort fra de andre og gjør seg ferdig så fort man kan.

Tobakksindustrien fortviler. Men nød lærer naken kvinne å spinne. De fant jo på noe helt nytt for en ny og spennende målgruppe som normalt ville trukket seg opp i skogen med en stjålet sigarett i 13 års alder.  En genial måte å tjene mer penger på ved å spille på unge sin tiltrekning mot det som er lekkert og estetisk. Og dermed klinger det fremdeles i kassa.  Ved å utvikle porsjonssnus i lekre små bokser i rosa og perlemor, med smaker som kamuflerer hele den ekle tobakksmaken så var det ikke lengre gamle gubber med kjeften full av rennende løssnus som var snusere, men unge jenter og gutter. En liten hamsterbleie oppunder leppa, langt mindre vanskelig å plassere enn en snuskule, og  vipps så har vi søren meg fått en ny generasjon nikotinslaver. Frem til for ti år siden visste jeg om EN kvinne som snuste. EN eneste en. Nå er det like mange jenter som går rundt med kanintryne som det er gutter.  Jegeren er ikke hakket bedre. Der er det ikke rosa hamsterbleier, men stinkende grut som får det til å se ut som han har fått en hockeypuck i trynet når det er lagt innpå. Røyken ble byttet ut med snus, men så kom det liksom ikke lengre.

Og nå har vi hele dansen om igjen. De unge, kule forbildene snuser, og reklamen ligger på insta, og snap. Designersolbriller, rusbrus og snusboks på et bord, er symbol på å være ung og urban. Fotballtrenere og artister intervjues med denne festlige lille bulken på leppa, og signaliserer på alle måter at dette er helt ok.


Hot.
 

2. juli vedtok regjeringen en lov om at all snus og tobakk skal ha nøytrale pakninger, og jeg håper virkelig at vi om noen år får en ny Høybråten som er like tøff, og rett og slett opphever salget av hele skiten. Vi overlevde sist, regner med at man gjør det nå også. Jeg argumenterte høylytt og heftig den gangen om retten til å bestemme over sitt eget individ og kampen mot overformynderi, men det er ikke tvil om at det kun er gevinster ved å få folk til å slutte med denne selvskadingen som også påvirker andre.

Men det ligger mye penger i avhengighet, og det sitter mange kreative sjeler rundt tobakksindustriens bord, som nok allerede legger skumle planer. Så dermed blir det jo spennende å se hva tåkefyrstene DA vil komme på.

-TJ-

-Kjenner du deg igjen?;-)

 

 

 

Klar til angrep!

Morgonstemning ved kjøkkenbordet på Hakkebrøhågen med kaffikopp og strategiplanlegging. Vi har bare vært borte i ti dager, men det har grodd så sinnsykt rundt her at jeg bare venter på at den nye vennen som Jeg og Juni fikk i bioparken i Fuengerola skal komme jumpende igjennom villnisset.



Dermed blir det å si farvel til brelete og lange syden-negler, og gjøre seg klar til å røske og rive i ugras og villfarne bjørnebærbusker, binde opp totalforvirra tomatplanter og gi agurkplanten et spark i ræva.




Jeg rakk peonene!! Men tror de skal få litt støtte og oppmuntring, og bli kvitt noen innpåslitne naboer.



Jegeren skal selvfølgelig ta seg av sin elskede plen selv, og i tillegg er det på høy tid å male huset, noe som kommer til å bli en hyggelig overraskelse for storebror, som har opparbeidet seg en betydelig gjeld under feriens berserkgang i spanske sportsbutikker, og dermed har noen dagers slaveri i vente.



Aoutsj...!



Spanske souvenirer...

 

Så nå kjørte han lykkelig avgårde for å hente et tonn med stilas slik at han kan bære av seg forfallet etter ti dagers leddigang, og jeg skal ut i den svale, deilige nordiske sommeren og gjøre mitt, så snart jeg har skrevet dette. Det har vært noen artige blogger-dager, fordi innlegget jeg skrev før skoleslutt, "nå er det jaggu på tide at foreldrene tar over leksene til ungene! " , og delte på noen undervisningsrelaterte grupper, har gått viralt. Flere skoler har tatt det i bruk, og media har også gitt det oppmerksomhet. Veldig kjekt!

Alt i alt en god fredagsstart og konklusjonen er som vanlig;

Borte bra - men jammen er hjemme best. Likevel har vi hatt fantastiske dager på tur, og jeg skal dele opplevelser fra steder som jeg tror kan være av interesse for dere som vil besøke Andalucia. Men nå - aksjon vilniss - klar til angrep!

Nyt dagen!

-TJ-

#ferie #sommer #hage #natur #Norge

 

En midtsommernattsdrøm.

Holà!

En litt glorifisert overskrift i dag, for såååå mye gjorde vi ikke ut av det, men jammen var det forskjell på å grille på terassen på CasaPaul , og å slå knock out på seg selv for å ta knekken på myggen rundt det regnvåte St - hans bålet i Skifjorden. Eller jonsok, som de kaller det der. Men først var det en walkabout i byen, og en tur til Aqualand som stod på menyen. Eller Pengesluket som det også kan kalles.


Torremolinos er kjent for sin liberale holdning til det meste, og feirer ved en hver anledning. Denne scenen har et heftig lydanlegg, og gjett hvem som har vært absolutt nærmeste nabo i en drøy uke? Rampefamilien! Det kom noen saftige gloser på SMS den første dagen de var her før vi kom, og jeg som kjenner ganske godt til spanjolene sin evne og vilje til å bråke - vekslet med å synes synd på dem/tenke at vi landsens typer trenger å røskes litt opp i;-)



I tunge stunder der verden , ungene, sjefene og lokalpolitikere går meg i mot, lukker jeg øynene... - og visualiserer hummeren på  La ChaCha i stedet for.

 

 






Strandbål, fyrverkeri og folkehav ved midnatt.







Og VERDENS beste Batido de Chocolate på katterestauranten i bukten...







Jeg kjente tårene komme da jeg oppdaget at de faktisk hadde skikkelige kniver her på "hytt`n . Det er innflytningsgave fra matgeekete vennepar , og jeg skal ikke nevne et ORD om at skaftet bærer preg av at de kan ha vasket den i oppvaskmaskinen. Bare det aldri skjer igjen.

Morgenskodde burde gitt grunnlag for en fjelltur. Men vi sier som Spanjolene - mañana. ( I morgen)




 

For meg som er matgeek er det jo som en fantasi å gå rundt i matbutikkene her nede. Det BUGNER. Men i går var jeg ikke involvert i tilbereding i det hele tatt. Jeg kom til duk og dekka bord, og et hav av grillmat som var marinert og kokkelert etter alle kunstens regler. Storesøster Laila og gemalen kan virkelig fixe barbacoa, og jeg elsker å spise mat som jeg ikke har laget selv.



 

Rampefamilien hadde sin siste kveld her og det har vært noen veldig hyggelige dager. Omgjengelige, hyggelige og morsomme, og barna bare elsker å være sammen. Og det er viktig. Den aller siste turen vi hadde med StoreStorebror alene var da han var 15 år. Han hadde jo akkurat fått en lillebror og vi dro til Danmark. Han lå på et rom i en uke og kjedet livet av seg, og vi forstod at en epoke var over. Året etter dro vi hit til Spania, guten hadde med en kamerat, og de hadde en drømmereise. Dette tok vi lærdom av.  Vi har siden alltid prioritert å ta med noen av barnas venner på tur. Det er så utrolig forskjell på deres utbytte av ferie, når man har noen å utforske ting sammen med., eller ikke.Å dra på sin gamle far eller mor på eventyr for dem- blir ikke heeeelt det samme.

I dag er det som sagt faktisk grautskodde, så kanskje det er en bra anledning å utforske videre på noen av stiene i fjellet? Eventuelt rett og slett gjøre minst mulig og slenge seg på en sofa med den gode boken som jeg aldri rekker å lese når jeg er på tur? Uansett er det det som er så fantastisk med å ha fri. Jeg MÅ ingenting, jeg kan VELGE alt, og alle rundt meg har det bra. Og da, har jeg det også bra.

 

Hasta Luego

 -  TJ -

Så mye mer enn bare strender...

Holà!

Endelig vekke ifra drittværet og godt plassert på "hyttn" i Spania. 11 små og store, eller forresten så er det ingen som er så veldig små lengre. Juni og Rampejenta passerer snart 160 og opplever absolutt ingen restriksjoner på tilgang til tivoliaktiviteter lengre, noe som kostet en del tårer og vestnorsk raseri for bare noen år tilbake.




Vi har fortet oss å gjøre unna de obligatoriske aktivitetene, og det er jo bare en drøm å være her på denne tiden. Fremdeles er det ikke så varmt at en går i koma hele dagen, og det blomstrer for harde livet i alleer og hager enda.


 

Ikke minst er vegetasjonen i fjellet fantastisk.

Like over byen ligger det et fjellområde med et nettverk av turstier, og en tur opp dit gir virkelig næring til alle sanser. Ville krydderurter slipper aroma av både oregano, rosmarin og lavendel når vinden rusker i dem, eventuelt du snubler i ei tua, sirissene lager et voldsomt leven i pinjelundene og en speider konstant etter slanger, fordi NOEN en gang skremte vettet av meg med å fortelle skrekkhistorier om disse. Nå skal det sies at det nærmeste både jeg og Jegeren har vært å se en orm på alle disse årene, er en skiftet ham som hang i en tistel, for sånn ca ti år siden. Så det kan da ikke KRY av dem. Tror jeg.

Ekte marmor og ville urter.












Her har vært landbruk i tusener av år. Men akkurat hva de har brukt denne til...? Hmmm....











Jepp. Det er SNEGLER!
 

 

Men utsikten altså ... Kan ikke måles i penger. (sitat: #hjerteblad ;-)) I tillegg får en virkelig kjent på behovet for vann og svettet ut litt av gårsdagens Cerveca, i allefall om en ikke får ræva ut av senga og labber i vei før sola står så veldig høyt på himmelen.

Hjemme er vi jo veldig bortskjemt med uberørt natur fra hver en hei, her er jo landskapet helt anderledes. Fra fjelltoppen har vi utsyn over både Malaga, Torremolinos og nedover den fine Costa del Sol - Solkysten.

Så ja, vi koser oss veldig. En kjapp tur tidlig om morgenen, god mat, godt selskap og fantastisk temperatur. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne sendt litt solstråler hjemover til dere, men de MÅ da komme snart??


Løfterik soloppgang, hver eneste dag.
 

I kveld er det midtsommer og vi skal ha grillings på terassen. Ved mørkets frembrudd tennes mange, mange bål bortover strandpromenaden og helt til den snobbete båthavnen, så vi skal ta med gjestene våre på en siste kveldsstripe i byen som vi er så krye av. Rampefamilien riser hjem i morgen, men vi har en liten mistanke om at de vender tilbake ved en senere anledning de også.

Ha en flott St - hans der hjemme, og hasta luego! Vi blogges plutselig:-)

-TJ-

 

 

 

Viking i sønderled - og LAPPEN FOR FANDEN!!!

Hei!

 Vi har sommerferie!!! Vi har bare SÅ sommerferie! Og om 23 timer mooner vi gladelig til hele det forbanna gjennomvåte Vestlandet og drar til Spania. Heimatte til Torremolinos, "hytt`n" der vi har tilbrakt stort sett alle ferier i 35 år, og der min far bodde i nesten hele sitt voksne liv.


Tenk at dette lile nurket nå er en stor slamp som freser rundt på tohjuling - uten mammaen sin...:-O
 

Rampefamilien har reist i forveien. Det måtte bli slik, siden Rampestorebror har vist seg å være mer enn bare litt god i fotball, og ivrige toppklubber står i kø for å få internert ham på akkurat DERES treningsleir. Dermed ble deres ferie litt forskjøvet i forhold til vår, men vi får en liten uke sammen, og får vise dem hvorfor vi er så glade i akkurat dette stedet der. Nå samler de krefter og  pigmenter for harde livet, for fra onsdag og utover, så er det bånn gass med aquapark, fjellturer og action. Strandliv er ikke helt vår greie. (Eller kanskje litt. )

Jeg har kikket på noen av de tidligere innleggene som jeg har skrevet på denne tiden av året,oppigjennom  og jeg må jo innrømme at de har så absolutt et fellestrekk med et snev av desperasjon over seg alle sammen.Og det er definitivt ikke noe unntak i år. desperasjonen altså. Men likevel er det litt annerledes. Jeg har ikke skrevet så mye om det, og var litt usikker på om jeg burde, for jo eldre barna blir, jo viktigere er det å tenke igjennom  om deres tilstedeværelse her på min blogg, kan være til noen som helst forkleinelse for dem. Men tankene er nok ganske allmenngyldige, og jeg tror mange vil kjenne seg igjen.

For i tillegg til det vanlige sytet mitt over hvor travelt lærere har det i juni, så har jeg avgangselev fra grunnskolen i år.



 

I år etter år har jeg veiledet, oppmuntret og jobbet med kull som skal ta eksamen og bestemme seg for veien videre. Og få andre ting høres så enkelt ut, men ER så vanskelig. Karakteren på eksamen sier noe om evne til å holde hode kaldt. ikke så mye annet. Og i allefall ingenting om deg som person. De skriftlige standpunktkarakterene sier også noe om hva du kan yte på prøver. Og de munnlige om hva du kommer på å lire av deg  av fornuftige ting i plenum.

Nå håper og mener jeg at jeg og mine kollegaer er av den typen som varierer vurderingsformene ,og ikke har skott mellom fag. Men noe vi på ingen måte har kommet i mål med i norsk skole, er sluttvurdering i grunnskolen - ikke minst i munnlige fag. Det er for lite jobbet med, vurderingene for tilfeldig og lite konsensus om, og det er frustrerende å lese vurderinger om at en elev presterer under middels, når alle vet at det er fordi diskusjonene går for fort.

Så dermed har de siste månedene vært ganske så travle, med å henge med på skolevalg, trigge til innsats for standpunktskarakter, prøvemunnlig, skriftlig eksamen og munnlig eksamen, og i dag var det søren meg teorieksamen på mopedlappen og. Og resultatet: Bestått!!! Pa alt i hop! Og det er det som er viktig. Valøren på karakterene betyr lite så lenge en har gjort sitt beste. Noen fag ble veldig bra, andre mindre, og det er vel slik vi er skrudd i hop.

Endelig kan vi rette blikket fremover, og akkurat nå, så er det mot en klarblå stripe av det vakreste middelhav. Fytti katta så deilig det skal bli med ferie! Så får vi ta utfordnringene med hvor han kommer inn på et senere tidspunkt.

Så Hasta luego, amigos - España her kjem vi!!!!

Og forresten, som om ikkje DETTE var nok - dere vet vel hvem som har havnet øverst på tabellen...? <3



 

-TJ-

 

 

Lyst til å ta del i Skifjordidyllen?

Ein bisschen.... 

Den frasen fra meg var like årviss som Melodi Grand Prix og regnvær i juli da jeg var liten. 


Og krabbe! 
 

Tyske turister stod stadig vekk i tunet og lurte på alt mellom himmel og jord, enten det var femhesteren som ikke startet, eller at far i huset hadde falt igjennom sengebunnen, og alltid lurte de på om jeg snakket tysk. Og det gjorde jeg jo, i allefall ein bisschen. 


15 år og med et tysk ordforråd på ca 50 ord. Ich weish nicht, aber ich kan das herausfinden, var en gjenganger. 


Grunnen til at de stod i akkurat vårt tun, var at vi drev et hyttesenter før i tiden. Foreldrene mine forlot Bergen og byen i en grønn folkevogn for mer enn førti år siden, med fire unger, en bikkje og en bestemor på lasset. Tiden var inne for å legge ut på nye eventyr, og det resulterte i et hyttesenter med syv hytter fantastisk vakkert beliggende i den lune vågen som markerer enden på Skifjorden. 


Helt til høyre ser du vårt hus, Oppe til høyre er barndomshjemmet, og i fremkant av bildet ligger Sandalen Hytter. Den som er til salgs ligger rett på veien ned til naustene.

 

Så hver eneste sommer fyltes Vågane med liv og røre, tyske gloser og nederlanske konsonanter, og den evige duren av totakters påhengser. Kombinasjonen av beliggenheten et steinkast fra sjøen, roen, naturen og det vakre luftige designet på hyttene, var en slager, og mange kom tilbake år etter år.


Båtene og ikke minst påhengsene, har vokst litt de siste tiår...
 

Hyttene ble bygget i harmoni med omgivelsene, og selv i regnvær er det spesielt å sitte i stuen, med fyr i peien og være ett med naturen utenfor. Når sesongen var over, så hendte det at vi pakket i bilen, hele familien, og reiste de fem hundre meterne på hyttetur i Sandalen selv. Noen av de første minnene jeg har, er hvor kjekt det var å sitte der nede, uten tv men med brettspill og kortstokk, og grille et eple over de levende flammene i hyttepeisen. Når sesongen startet til påske, så kom byungene på ferie, og jeg flyttet inn sammen med dem. Det er plass til en bråte med hviskende jentunger på hemsen, og siden soveavdeling er adskilt fra oppholdsavdelingen, så fikk vi ligge og hviske leeeeenge, mens de voksne drakk vin i stuen og uten tvil fant løsning på både ett og to verdensproblem. 


Bilde: SSFJ Eiendom

Etterhvert flyttet vi alle hjemmefra, og det ble på tide å avvikle hyttedriften. Med tungt hjerte sa min mor opp avtalen med det tyske byrået, og hver og en hytte ble lagt ut for salg. Men den best beliggende hytten beholdt hun selv. Med utsikt over sjøen, der en kan sitte på terassen og telle ørrethopp i morgensolen. I dag fremstår området som et veldrevet og trivelig hytteområde ,med felles vaktmestertjeneste og godt samarbeid.Den som kjøper hytten får veldig trivelige naboer på kjøpet . Alle har satt sitt eget preg på sin egen hytte, modifisert dem etter egne ønsker og det har kommet opp store flotte naust til hver enhet. 


Bare å bykse uti... Bilde: SSFJ Eiendom
 

Mammas hytte er som den alltid har vært. Nytt kjøkken og nye takrenner har kommet på, men overlyset, funkispeisen og de store vinduene har bestått. Da vi skulle bygge vårt eget hus, og la planer sammen med arkitektene, så var designet på hyttene som Truls Waage tegnet den gangen til inspirasjon. Tidløst, stramt og vakkert. 


I ett med naturen. Både inne og ute. Bilde: SSFJ Eiendom

Men det er en tid for alt, og det begynner å bli krevende for henne å holde hus både i Bergen og her. Vi bor jo her, ungene elsker at hun kommer på besøk, og det er med tungt hjerte hun nå har bestemt seg for å selge hytten videre. Drømmen er jo at noen med barn skal kjøpe den, fylle hemsen med liv og latter, og at det kommer noen som ser verdien av å slå opp øynene, iføre seg et håndkle og løpe de femti meterne for å bykse uti til dagens første morgenbad. Noen som vil ta tak i en eiendom med sjel, og sette sitt eget preg på den, og gjøre mitt barndomsparadis til sitt. 

I morgen (søndag) er det visning, (lenke til prospekt) og vi er veldig spente på responsen. I tillegg er det vemodig. Det er den siste bit av det som var opprinnelsen til at familien Johannessen i det hele tatt kom til Hyllestad, og en del av det som var med på å forme meg som menneske, med ansvar, arbeid og definitivt trening av evnen til problemløsning. Det er HELT utrolig hva turister kan klare å rote seg opp i av situasjoner, eller finne på å spørre om. Og i tillegg blir man ganske tøff . 

Jeg husker for eksempel godt den gangen jeg skulle hente bosset fra hyttene og få det opp til hovedveien. (Hvorfor i alle dager hadde vi ikke spannene plassert der  oppe slik som i dag???!!) Min mor var bortreist, så jeg tok bilen og tilhengeren og dro ned, og havnet midt iblandt Mercedeser og Audier og digre tyskere i bar overkropp som stod humrende på terassene og fulgte med. Jeg var  helt elendig til å rygge med henger, og det var heller ikke rart. Jeg var nemlig bare 17 år og langt i fra lappen. Bilkjøring var uproblematisk, om enn ikke helt lovlig, men hengerrygging, DET var nytt. Så jeg smilte pent og sa at jeg håpet de hadde forsikringen i orden, siden jeg verken hadde lappen eller hadde gjort dette før. Dermed forsvant glisene, og før jeg fikk sukk for meg var både hengeren snudd og bossekkene fylt på i håp om at jeg skulle komme meg derifra, fortere enn svint. 

Akk ja. Det var tiiiider der. Og i morgen klokken 12 er det visning. Sparebanken Sogn og Fjordane tar seg av jobben,  Og ja, det er spennende... Men nå er det helg, på tirsdag er det avreise til Spania, og huset flyter. Så derfor skal jeg forlate Pc`n og gjøre en innsats. men jeg håper jo veldig  at du som har nikket igjenkjennende eller småsmilt til dette innlegget kommer på visning i morgen eller en annen dag. For da har du forstått hva jeg snakker om. Et sted er ikke bare et sted, og et hus er ikke alltid bare et hus. Noen steder har sjel, Sandalen hytte 6 er definitivt et av dem. 

-TJ-

#hyllestad #skifjord #detgodeliv #detgodelivpålandet #familie #barn #barndom #hytteliv #hytte 

 

Nå er det jaggu på tide at foreldrene tar over leksene til barna!

Hei!

Vi går inn i den aller siste innspurten av skoleåret, og om en uke er det SOMMERFERIE! Alle barn gleder seg, med det er ganske mange foreldre som ikke gjør det. For med 8 uker ferie for barna, står utfordringene i kø. Ikke minst med mer eller mindre selvpålagte krav om hvor eksklusiv en eventuell reise skal være. Det advares mot å spørre barna i klassen om hva de har gjort på i sommerferien, i tilfelle noen "bare" har vært hjemme, og veldig mange føler seg tvunget til å ta dyre ferier de verken har råd til eller egentlig ønsker. Alle vil jo det beste for sine barn, men det er ikke alltid nødvendig å gå over bekken etter vann.



Jeg har laget en liten lekseplan for ukene 24 - 33. Dessverre kan jeg jo ikke pålegge elevene mine å gjøre lekser da, så jeg tenker at den får gå til foreldrene i stedet. Så siden jeg også har den hederstittelen, så skal jeg selv skrive den ut, henge den på oppslagstavlen og passe på å gjøre leksene mine i sommer. Og det som blir for skummelt - det setter vi Jegeren på!

 


Gaffa, ass!


 

 

Hvis du tar utfordringen, så finner du utskriftsvennlig utgave av lekseplanen her på tujanka sin facebookside. Bloggformatet tillater meg ikke dessverre ikke å dele i PDF, så får vi se om jeg får det til på denne måten, da.

Og det hadde vært VELDIG gøy å få tilbakemelding på hvordan det går:-)

I går var det bursdagsfeiring for Juni, i dag er det fotballkamp med sommeravslutning, - neste uke er det avslutninger i ett sett - og så FERIE!

Fantastisk!

 

Vekeplan for foreldre, føresette og andre omsorgspersonar veke 24-33.

 

Til dykkar informasjon: Opplæringslova gir oss diverre ikkje høve til å pålegge elevane i grunnskulen lekser i overgangen mellom klassetrinn. Difor forventar vi at de  tek over leksearbeidet i desse vekene. For at de ikkje skal verte skuleleie, så vert alle dei viktigaste kompetansemål slått saman. De kan velje minst fem av kompetanseområda, og det meste burde vere repetisjon, om enn noko rusten. Jo fleire kryss, jo høgare måloppnåing. Repeterte aktivitetar gir oppimot framifrå måloppnåing.

Lykke til med leksa. Dersom noko skulle være uklart på framgangsmåte, så kan de jo spørje borna. Dei vil og kunne avsløre om de har gjort de hevdar, sjølv om eigenvurdering er det viktigaste her.

Lekse

Kriterium

Gjort

Minst ein sykkeltur med eleven

Hugs hjelm! Kanskje tigerbalsam og.

 

Minst ein badetur med eleven som involverer å ha med nistekorg. Ekstrapoeng for å hoppe og ikkje gå sakte uti.

Hopping er ikkje for vaksne med dårleg hjarte. Nistekorg skal innehalde minst ein usunn ingrediens.

 

Minst ein vandring barbeint i gras i lag med eleven.

Vandringa kan gjerne ha element av kroppsøving og presisjon, som f. eksempel badminton eller vannballongkrig. Nyslått gras gir ekstra vanskelegheitsgrad. Syrtec kan være lurt å ha.

 

Minst ein spelefilm i sofaen i lag med eleven.

Filmen skal ikkje være dubba til norsk eller animert. Mobilfikling under framsyninga fører til diskvalifisering og ny runde. Det gjeld eleven og. Spinnarar eller gjensidig fotmassasje er lov.

 

Plukke minst sju sortar markblomstar og lære dykk namna på dei.

Fint om minst EIN er ein de ikkje kjenner frå før.

 

Finne opp og lage ein monster-is ala Syden i lag, og ete den saman med eleven mens de gir den karakter .

Tips om ingrediensar i tillegg til minst tre iskuler pr prs. kan vere: Banan, kremtopping, jordbærsyltetøy,sirup,issauser,nonstop,peanøtter,raspa sjokolade, minimarshmallows. Strøssel, raspa salt lakris..Her bør det faktisk og sendast bilete av resultatet til kontaktlærar.

 

Hoppe på trampoline i minimum ti minutt i lag med eleven.

Salto er for vidarekomne. La eleven vurdere kva triks som er innafor dine fysiske og motoriske evner undervegs, sjølv om du skulle bli voldsomt riven med.  

 

Lage ein blomekrans og sette den på hovudet.

Dersom dette er kompetanseområde som har gått i gløymeboka, så finn du opplæring på You Tube. Og resultatet må sjølvsagt publiserast.

 

Utfordre eleven i treklatring og klatre så høgt at du vert litt redd.

Ikkje være redd for å be eleven om rettleiing om kvar du skal sette føtene om du ikkje vågar å sjå ned.

 

 

Spele minst ein valfri match i to-player-spel mot eleven på spillkonsoll.

Tel ekstra om du greier å slå ungen ned i støvlane.

 

 

Lære deg introen til «Smoke on the water» på gitar, og lære den vidare til eleven og.

Det er lov å gråte om ein vert nostalgisk.

 

Ha minst ein kveld eller utflukt der du sit rundt levande flammer med pølse på pinne og/ eller marshmallows i lag med eleven.

Historiar med sommerminner frå eigen barndom gjer ekstra formidlings og relasjonskompetanse. også kjend som credpoints.

 

Skrive deg inn i minst ein av fjelltrimbøkene i lag med eleven.

Fjellturar utanfor kommunen tel og.

 

Spele forferdeleg høg musikk mens du og eleven tek husvask med stoppeklokke på ein halv time.

Det er lov å tvinge fleire til å vere med, og lurt å fordele arbeidsoppgåver på førehand.

 

Spandere ein heil presenning på å helle på med vatn og zalo i lag med eleven for å sjå kven som kan skli fortast nedover den.

Ikkje kriterium men tips: Slak nedoverbakke og løpefart kan få opp tida til olympisk nivå. Pass på haka i overgangen plast/gras.

 

Ete minst eit kveldsmåltid i lag med eleven og resten av familien.

Påbode: Varme rundstykke, eggerøre og te/kakao. Forbode: Alle formar for nettbrett og mobil. Minimum tidsbruk: 30 minutt.

 

Snike seg vekk frå alt av andre ungar og eventuell partnar, og berre ta med eleven i bilen for å reise og kjøpe is eller andre godsaker i smug.

Ikkje lov å sladre, men kan gjentakast med variable ungar til ein har kome rundt. Å ta med berre eventuell partnar minst ein gong, kan være eit lurt sjekketriks/sjakktrekk.

 

Løyse «Alle land i Europa « på gruble.net i lag med eleven på under 5 bomklikk.

Her ligg det store mogeligheiter for å pleie konkurranseinstinkt. Bruk dei. PS! Heile verda ligg framfor dykkar føter der inne.

 

Når du finn ut at eleven gjer ein ting du vert imponert over eller synes han/ho løyser bra, pass på å seie det, ikkje berre tenke det.

Her kan du verte møtt med skepsis frå junior.  Ikkje la deg knekkje av det. Gjenta så ofte du vil.

 

Brenn av minst hundre kroner på noko totalt håplaust som eleven ikkje i det heile forventar skal kome frå deg.

Forsiktige framlegg: Flaxlodd, colaflaske og mentosrull med befaling om filming, falske edderkoppar til å skremme folk i familien med, eit enormt vanngevær, kneipbrød som du hular ut til tøfler og brukar dei mens du latar som ingenting, eller tohundre vannballongar.

 

Gå til sengs minst ein kveld i veka og tenke: I dag har eg gjort noko kjekt i lag med bornet/borna mine som eg ikkje har gjort på lenge.

  Ingen krav eller kriterier knytt til.

 

 

Vi ønskjer dykk alle ein god sommarferie med gode opplevingar og ser frem til eit nytt skuleår med nyladde batteri, og forhåpentlegvis ingen skadar.               

God Sommar! :-)

-TJ-

En hage er ikke bare en hage...

Hei!

Hvor lenge skal man egentlig ha gangsperr i litt neglisjerte muskelgrupper? Nå er det to dager siden tauherjing i Nipestien, og bare tanken på å for eksempel skubbe til på datavogna når en 

klasse skal radbrekke Creaza, gir meg nesten tårer i øynene. Fremdeles.

Dermed lager jeg en avviksmelding på upper- torso form, og avventer svar fra meg selv med en handlingsplan videre.  Etter en adekvat behandlingstid.

Nuvel.

Det var underlig nok ikke drittvær i dag, men heller litt sånn mystisk - varmt gråvær, med nesten 19 grader. En frykter at værgudene bare er ute etter å smelle ut modemet ditt når du minst aner det, men samtidig var det litt ok å være ute?

I alle fall tok jeg meg en runde i hagen.

Jeg har jo aldri lagt skjul på at jeg tok meg fullstendig vann over hodet da vi fikk for oss at vi skulle:

1. Flytte på landet

2. Bygge et digert hus på et gammalt beite

3. Prøve å lage en diger hage og dyrke heftig med grønnsaker til eget bruk.

2 av tre er jo ikke galt.

Historiske fakta finner du her:

og her:

Men jeg er jo et moderne menneske og skal ikke dvele ved fortiden og heller forholde meg til dagen i dag. Så velkommen til å være med på en liten runde i mitt absolutte nærmiljø:


Tips: Prøv å så den dagen du legger alle frøposene ut i hagen. Etter tre dager med regn, så er gulrotbåndene omtrent like oppløste som liket i en Nesbøroman, og reddikenen omtrent klare til servering. Men alt dette nye greiene får finne seg i litt stemoderlig behandling. Det jeg egentlig vil snakke om er mine gamle venner.  Så får jeg heller bare leve med at jeg muligens fremstår som en som drikker utrete fremfor kaminen mens hun hører på P1 og har et pledd over knærene og de hjemmetovede tøflene.

Men SE da; Vedder på at du kjenner deg skikkelig igjen, urtete eller ei.



En veletablert gressløk har gitt tilskudd til mange gode og lange sommerfrokoster - med eggerøre på menyen. Det er noe ved det å tusle barbent ut og klippe litt godis, mens huset sover og før morgenduggen har trukket seg tilbake.


Akeleie... De ER bare så fine! De frør seg for harde livet, og jeg har aldri samvittighet til å kverke en eneste en. Så når jeg kjenner igjen de vilfarne stiklingene, så er det å flytte dem vennlig men bestemt bort i steinbedet eller andre steder der de kommer til sin rett.

Kaprifol....Den første blomsten jeg kjøpte selv til hagen, fordi den bare dufter så nydelig...


Iris. Så utrolig vakker! Og dette er den første i år. Om noen dager så eksploderer de i all sin skjønnhet, og jeg skulle ønske de stod evig.

Kjøkkenhagen. Spavendt, fylt på med møkk og jord, og plantet på nytt. Det HØRES veldig enkelt ut, men tok en hel dag. Drita kjedelig var det og , og jeg ble beskyldt for sutring mer enn en gang av Jegeren. Men fyren har jo OCD på plen og TVANG meg til å kjøre all torv fra fjorårets jungel ned i alle ujevnheter i plenen HANS, i stedet for å bare lempe det ut på prærien og hive på med nye løfter.

Slitsomt

.
Jegeren var bekymret for Rhododendronen sin, fordi den så litt deprimert ut. Jeg kjørte ens ærend til #hageland i Dale for å kjøpe spesialgjødsel. Etter to dager bare eksploderte den. #guddtaims!

 

Jeg er veldig glad i staudebedet mitt. Om kort tid eksploderer det i farger, og det er som min gode venninne Aud , som er den som satte ned hver eneste plante da vi var helt nye og ferske her,  sier: Å luke og ordne er ikkje noko stress og arbeid! Det er det du gjer når du går rundt og nyt synet av vekstane i hagen. pratar med dei og kjenner på dufta. Knip av ein vissen blome her, riv opp eit ugras der... Litt kvar dag.

Og det er jo slik det er. Og nå har jeg jo til og med lært å se forskjell på smørblomst og prestekrage, så jeg verner om langt færre ugrasarter enn før Og den samme Aud klarte rett og slett ikke å skjule fliret sitt de første årene når hun kom oppom på besøk og jeg viste henne stolt hvor flott jeg hadde gjort det i hagen, i fasen før ting sprang ut i blomst. Aldri har vel smørblomst og skvallerkål fått betre service...)



Bjørnerot. Spiselig med karriduft, og etter som jeg har sett på diverse urtegrupper, etterspurt. Bare å ta turen, så skal du få en avlegger av meg.

Vakre gule liljer. Denne også har latt seg dele og dele, og jeg har så utrolig vakre blomster til å bruke avskorne i vaser, hele sommeren.



Peon. Den første jeg går bort til hver morgen i dagene før de brister. Du kunne jo fortalt meg som 18 åring at jeg en vakker dag kom til å stå frivillig opp kvart på syv en morgen for å lage en kopp kaffi og så gå ut barbent og forentningsfull for å se hvor langt peonen har komt. Jeg ville fått meg innlagt.



 


Jasmin. Den andre planten jeg kjøpte selv. På gamlegården Våge står det en Jasmin utenfor stuevinduet. Den er så vakker og lukter så nydelig. Og nå har jeg fått min helt egen jeg også.

Blomkarse. Denne hadde min mor i store mengder på gården Våge da jeg vokste opp. Den er vokset på et vis, og får vannet som samles i bladene til å perle seg. Og igjen med fare for å høres ut som et forferdelig sært barn, så elsket jeg å slå disse perlene fra det ene bladet til det andre. Jeg har aldri nevnt dette for Juni, fordi jeg aldri har fått dem til før, men jeg tror jeg kan vedde et lite laken på at hun kommer til å gjøre AKKURAT det samme, så snart hun oppdager dem...








Dette er mitt lille univers, og i fronten står all skiferen som en vakker dag skal på naustetaket. I pakt med naturen, det også

Zinkpottene holder stand. Til tross for at de er sønderskutt av luftgeværkuler... Det var jo det der med å vokse opp på landet da, og uheldigvis stod de bak selvanviseren en gang barna fyrte laus. På en selvanviser sikter en på en metallbit på et par centimeter, så storebror var jo aldri i tvil da hele siktet var fylt av grått. Igjen, og igjen....


Til slutt, en av de vekstene jeg selv setter høyest. Maria Gullsko. Tirilltunge. Blomsten som i følge sagnet ble berørt av djevelen og dermed støtt ut i kulden av alle de andre fordi den var annerledes og ikke luktet godt. Alene og iskald stod den etter rimet var lagt og alle de andre blomstene hadde fått vinterkåpen på, i natt etter natt, helt til Jomfru Maria hørte dens bønn og ville ta den med til Paradisets have. Men i takknemlighet så tiriltunga at Jomfruen var barføtt i rimet og bad om den ikke heller kunne få bli hennes sko når hun skulle vandre på jorden. Dette ble en avtale og den lille vakre hardføre blomsten ble for alltid Marias gullsko og fredlyst av gud. (Kilde)

Som barn kunne jeg leke med Maria gullsko og løytnantshjerter i timevis. Jeg laget historier, utvidet sangnene og drømte meg bort.

Så da Huset var ferdig, og alt utenfor var en steinrøys, så var jeg langt på vei med Juni og hadde bekkenløsning av en annen verden. For å få dagene til å gå, så satt jeg på en pute og grov frem steinbedet. Da hun var født, var kroppen helt ubrukelig etter flere måneders inaktivitet, og de første turene bestod av å kjempe seg opp til postkassen og tilbake, mens jeg brukte barnevognen som rullator. Hver dag. Halvveis i bakken vokste en stor tue med Maria Gullsko, og etter fjorten dager klarte jeg å spa den med meg og transportere den til steinbedet mitt på understellet til vognen. Dette er den tuen som vokser der den dag i dag. og den er litt betegnende for mye av det jeg verdsetter. Penger kunne kjøpt meg en park. Men det er bare godt vennskap, øye for det detaljerte, hjerte for det spesielle, møysommelig arbeid og noe forjævlig med gjødsel som har kunne gi meg den samlingen med vekster som jeg kan kalle mine og som gir meg glede hver gang jeg ser dem.

Det gode liv.

På landet.

-TJ.

 

 

 

 

 

Lifjellet - atter en gang.

Hei! Hatt en fin pinsehelg? Det har jeg! Til de grader. For det første var det jo en hel ekstra fridag, nå IGJEN.

På lørdag fikk det lokalpatriotiske hjertet virkelig tatt til seg under fremvisningen av Kvernsteinsteateret, Søndag var jo selvsagt sløvandes kviledag...

Helligdagsfreden må holdes, vettu!

 ...og i går ble det en god fjelltur.

 

Jeg har tidligere skrevet opp og ned om Lifjellet, og ikke minst om hvor grusomt flink jeg var da jeg entret Nipestien i fjor.

Nå var det på tide å gjenta bragden, og det sammen med en solid gjeng skifjordinger.

Tidlig opp og ut på tur!


En time og 19 minutt fra parkeringen og opp. De andre lå litt fremfor oss, så det var med det gikk og med blodsmak i kjeften i hælene på Jegeren. (som vanlig)


Klar for den bratte delen!

Teddy terrier klarte med litt hjelp å kave seg opp han også. Og besvarte skrytet mitt med et stort vått hundekyss. Ikke akkurat det jeg er aaaller mest glad i, men pytt sann. Han syntes sikkert at jeg fortjente det.


Svendsens var som vanlig ved godt mot.
 



Det begynte med skodde, men lettet bra opp underveis.


Den sagnomsuste "tanna" . Og ved siden av går det 710 meter RETT ned.

Fy f. så skummelt det er. (Bilder: #hjerteblad )




Når en har klatret seg ned igjen og hopper av det siste trinnet, så er kroppen så full av adrenalin ( min i allefall) at det ikke kjennes ut som om man har anstrengt seg i det hele tatt, og det går utrolig lett nedover. Ikke et feiltrinn eller overtrakk overhodet på hele veien, så det fremstod som en skikkelig god idè å bruke de siste hundre og femti meterne til bilen på å snike meg innpå Jegeren, passere ham og springe som et LYN frem til bilen og komme først. Så jeg beinet bortover den flate marken, passerte ham triumferende, med et stort glis, som opphørte akkurat i det jeg snublet i en bitteliten stein, fløy igjennom luften og skjøt som en prosjektil bortover grusveien. Hull på kneet, begge håndflatene og skrubbsår over absolutt hele fronten. Så mens jeg kavet meg på beina og gjorde mitt beste for å ikke begynne å hyle som en unge, så ruslet han forbi og bort tll bilen. Godt fornøyd med at planen min ikke fikk heeelt det utfallet jeg hadde tenkt, og med noen arrogante små kommentarer av det slaget som han VET får det til å rable for meg. 

Aaaaahrg!




Vel hjemme var det to gutter som skulle på treneroppdrag... vi måtte bare finne den ene kjørehansken først.



Joda. den dukket opp til slutt. Men hvor var det da blitt av den første...?

MEN bortsett i fra at jeg ser ut som om jeg har skrubbet meg selv med sandpapir og har en litt underlig gange i trapper, så må jeg jo si meg storfornøyd med pinsen. Og den forbaskade fyren min skal jeg ta innersvingen på når han minst aner det. Klynger meg til trua på at karma kommer og biter ham i ræva.

En vakker dag.

En VELDIG vakker dag.

-TJ-

#fjelltur #lifjellet #ut.no #utno #Norge #natur #hyllestad

Når 1000 år gammel industri flytter klasserommet ut i det fri.

-Hah, det rimte!

Selv om det ikke var det som var intensjonen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget her, for jeg har så mye jeg har lyst til å formidle.

Kanskje jeg skal begynne med slutten, og det kan jeg jo illustrere med dette bildet her:


Ikke mange som ikke hadde klump i halsen her, meg inkludert....


Dette er en teaterforestilling, men ikke en hvilken som helst forestilling. I tillegg til å ha helprofesjonelt lydutstyr og spesiallagede kostymer, så er ikke en eneste av skuespillerne over 16 år. Et helaftens drama som involverer både huldrer, magi og en ekstremt usympatisk prest som definitivt dyrker litt mer verdslig enn bare  Kvitekrist. Et gripende middelalderdrama som tar utgangspunkt i Hyllestads stolthet, kvernsteinsproduksjonen som har eksistert her siden vikingtiden, og som bringer inn så mye historie rund både svartedauden og kristningen av Norge, handelsveiene og rangordningene i samfunnet. Rettsregler rundt grannedrap og at TID - det er ikke det samme da og nå.


Sterke viljer står steilt mot hverandre, og aldri så lite magì har funnet sted...
 

Stykket er skrevet av dramaforfatteren Norvald Tveit , som er fra Hyllestad og som stolt og rørt satt på hedersplass og så stykket for 3. gang, i sitt nittiende år.

For det hele startet i 2009.

En valgfaggruppe ved Hyllestad Skule skulle ha faget "sal og scene" og ende opp med en teaterforestilling. Det kom tidlig frem at en hadde lyst til å bruke kvernsteinsparken som arena, siden elevene allerede kjente denne godt igjennom prosjektet "gjere for å lære" . (Det kan du lese mer om på linken) De fikk kontakt med Norvald og han tente på ideeen og skrev, sammen med elevene, et dramatisk stykke spesilallaget for kvernsteinsparken sin unike topografi, og Hyllestad sin lokalhistorie. For å gjøre en lang historie kort. Teater ble det, og prosjektet ble så vellykket at det har blitt gjentatt med tre års mellomrom, og nå altså senest i går.


Juni hadde et lite dyrepasseroppdrag, og drømmer om å stå på scenen selv om tre år...Bilde: #hjerteblad )



Året er ca 1350. Og alle veit jo kva som kom til Bjørgvin i 1349...?  (Bilde: Frøydis Folkestad)

Nå heter valgfaget "levande kulturarv" og det som begynte som en vill idè har blitt en forestilling av utrolig høy kvalitet. Rundt 40 ungdomsskoleelever er engasjert i prosjektet, og har jobbet knallhard de siste ukene for å iscenesette stykket. Det har vært terpet på replikker, bevegelser og mimikk om og om igjen, og den som har holdt det hele i sving er ildsjel, teaterfyr og lærer Erlen Ona Gjul. Igjennom hans regi har elevene lært å bli rollefigurene sine, og det er en utrolig opplevelse å se en litt sjenert ungdomsskoleelev bli forvandret til rampete hulder eller glødende engasjert møy i løpet av en liten måned.


Fortryllende huldrer forhekset publikum fra første øyeblikk. (Bilde: Frøydis Folkestad)
 


Dette er ingen hulder, men ordføreren i Hyllestad... (Bilde: Kari Hilde Ulvik)

Selve forestillingen er jo et utrolig komplekst stykke arbeid, der tilskurerene tas inn i middelalderhistorien fra det øyeblikket en har løst billett og entrer selve kvernsteinsparken. Ulike tablå langs en historisk vandring setter stemningen fra første stund, og en føler en er med på noe spesielt, som ikke er alle forunt å oppleve. Hvor mange nålevende tror du for eksempel har vært tilstede når en vassekte kvernstein blir løsnet fra berget...?


I middelalderen brukte man 3 - 5 dager på EN kvernstein. Når hele området er forvandlet av virksomheten, så sier det litt om hvilken industri som faktisk har vært her. En finner kvernstein fra Hyllestad både på Island og sørover til Danmark og Tyskland.

I fra et pedagogisk ståsted så er prosjektet unikt og veldig interessant. Vel har det ikke vært særlig mye klasseromsundervisning de siste ukene, men læringsutbyttet er udiskutabelt. I tillegg til å planlegge og tilrettelegge de ulike komponentene i selve forestillingen, så skal det søkes etter sponsormidler, føres regnskap, markedsføre prosjektet, time all logistikken og ikke minst lære replikker utenat. De må sette seg inn i lokalhistorien og Norgeshistorien og kunne mye om livet i middelalderen for å være troverdige på scenen.


Å legge teatersminke er en kunst. Men også her fikk de kort innføring fra en profesjonell, og lærte videre hverandre.


Her er det en knivkamp som ikke gikk som den skulle. Latex og teaterblod..

 

I tillegg har de lært utrolig mye som ikke kan undervises i  fra et kateter, men som man må lære empirisk. De må overvinne sjenanse og prestasjonsangst. De må tåle å vente, fryse og bli våte. De må vente på tur og heie på hverandre når det butter i mot. De må samarbeide på langs og tvers over klassetrinn, klare å samhandle med dem som de ikke er med til vanlig, og ikke minst holde ut - helt i mål.


Primus motor bak prosjektet, Erlend, fanget av linsen i en av de viktige sluttscenene.
 

Generalprøven foregikk i høljende regn. Iskalde og våte til skinnet gjorde de jobben sin. Alle som en.

Belønningen for strevet får de når de står på slutten av premieren og mottar vill applaus og et regn av roser, men den egentlige belønningen er den de er som person etter at lydutstyret er pakket ned og kostymene hengt bort. Selv om de har sett stykket før, så aner ingen av dem hva de faktisk går til når de melder seg interessert i å delta.  Hele prosjektet er en dannelsesreise, og erfaringene tar de med seg og vil dra god nytte av, ikke minst i samhandling med andre.

Og vi som jobber med undervisning har veldig godt av å løfte hodet opp fra læreboka innimellom, og ikke alltid være så opptatt av alt vi "skal komme igjennom". men våge å stoppe opp og ta et dypdykk i et emne. By på oss selv og stille krav til elevene. En vokser med oppgaven, både store og små, og det er kvernsteinsteateret et fremragende eksempel på.

Nå tror jeg ingen våger å nevne ordet kvernstein til Erlend på en stund, men på fremste rad satt der ca 40 barn som om tre år er ungdomsskoleelever, og som allerede i hjertet sitt har sett seg selv på scenen, og håper så inderlig at de selv skal få være i rampelyset da. De krysser fingrene.

Og det gjør jeg og.


Sliten, stolt og glad!


-TJ-

 

 

Fra naturens eget kjøkken - granskuddsirup.

Hei!

Det ble en liten fjelltur i går kveld, og plutselig kom jeg på at jeg skulle plukke granskudd til å lage sirup av, før de kom for langt.

Så dermed var det å kaste seg over et tre.

 



Skuddene må tas før de begynner å sprike, men de fleste her kunne brukes.

 

Det er dritvondt å komme ani de forbaska gamle møkkanålene. Men skuddene er myke og fine.

Etter en ti minutters kamp hadde jeg plukket en drøy liter med granskudd, så da var det å skylle dem, og ha i en kjele med vann som akkurat dekket. Siden disse små rakkerne flyter, så var det jo ikke så lett å finne ut hvor mye DET var. Men ca 1,5 liter vann måtte til.


Det blir en merkelig lukt i huset av dette greiene her, og jeg skal ikke si hva den guggen som ble igjen etter en halvtimes koking lignet mest på, men det var jo bare å si b når jeg først hadde sagt. A.


Det skal tilsettes sukker i et blandingsforhold 2/3 oppi her. Det vil si at på ni desiliter væske, så tilsetter du seks desiliter sukker, hvis jeg ikke er aldeles på bærtur i brøkregnning. Men her var der jo ingen sukker, selvsagt, så jeg splashet nedi en boks med melis.

Fullstendig demaskert og fraranet all sin vårgrønne prakt. Men smaken lå igjen i gryten.


Etter en times tid begynte det å skje saker og ting.


Litt skumming underveis må til

Etter ca 2 timer var væsken redusert, fargen rubinrød og sirupskonsistensen i boks. Den minnet mest om lønnesirup i fylde, ganske rennende altså, men med god og spennende smak av vår.

Granskuddsirup skal være veldig godt på is og pannekaker, og min mor kunne fortelle at hun og kokkegjengen hadde laget stekt laks på bygggryn-risotto med granskuddsirup på.i en matkonkurranse. Bloggeren Unniw  bruker den også til å pensle kjøtt med, og som te, og det må jo bare være nydelig alt sammen.

Øl og mjødbryggerne lovpriser også dette produktet, og jeg kan tenke meg at det kan smake veldig godt i en slik setting. Får se hva Skifjorden Bryggeri finner på som sitt neste statementprodukt;-)

Jeg tenkte jeg skulle prøve å lage en kok med brunt sukker som tilsetning for å få en litt mer "voksen" smak på noen flasker, så skal jeg heller gi en lyd om hvordan DET gikk.

Så er det bare å speide videre etter enda mer å eksperimentere med når jeg vandrer i vei på gjengrodde stier...

Her ute er det jo turterreng egentlig overalt, og jeg har begynt å få sansen for en lille fjelltopp like ved der vi bor. Opp og ned på under en time, med god fart på pumpen dersom en går litt fort. For det var jo dennaderre bikinisesongen som nærmer seg styggfort, vettu... Ikke vet jeg om det hjelper, men man tar da med seg den motivasjonen en finner. Og aldri har det hendt at jeg har angret på en tur i etterkant Det er fantastisk å komme seg ut - og i allefall når en har en slik utsikt med seg på veien.



Ser du huset mitt? :-)


Sneiks!

-TJ-

#hyllestad #skifjordenbryggeri #granskuddsirup #matfranaturen #matprat #detgodelivpålandet

 

Følg meg gjerne på FB, twitter, snapchat og Instagram også.

Endeløse sommerkvelder...

Heeeei!

NÅ var det lenge siden jeg har vært her! Sommeren har kommet for fullt og det gode liv på landet slår til igjen. Hos oss går livet sin vante gang. Skoleåret er snart slutt og jeg er som vanlig i vurderingsboble. I år har jeg jo for første gang elever som ikke skal ha karakterer, så det å formidle ståsted uten å gradere er en ny og faktisk ganske utfordrende erfaring. Heldigvis skal jeg få dem med meg opp og hjem til U-trinn neste år, og tilbake i vante former.

Jeg skal gjennoppta bloggingen, tenkte jeg, men jeg kan jo gi dere en kjapp oppdatering fra de seneste begivenheter her, så er vi liksom litt ajour.


Noen har farget håret sitt RØDT.
 


Verdens fineste barnebarn har lært å skrive bokstaven sin.

Rampestorebroren ble konfirmert i begynnelsen av mai, og familien kunne avbildes i ærbødig antrekk.


Finingene:-)


 

 

Helgen har vært helt nydelig, kombinasjonen fint vær og langhelg er jo aldri feil. I tillegg har jeg under sterk tvang med påfølgende trusler tvunget Jegeren til å røske opp i kjøkkenhagebingene sammen med meg, og Juni har endelig fått seg ny trampoline.


Deppa? Hiv deg opp på en trampoline. Det er UMULIG å være grinete og hoppe samtidig. Bare prøv!
 

Gårsdagen ble tilbragt med topptur til fantastiske Alden, med påfølgende grilling i tunet.

Jeg har en haug med aldeninnlegg her på bloggen. Men jeg blir aldri mett av dette fjellet. Og som jeg har sagt før det er uten tvil dette fjellet Skryme skubbet fremfor seg da Tor med hammeren høgg sverdet sitt mot hodet hans. Dere ser sverdhogga, ikke sant?





Jada, Aina er selvfølgelig med.

Fine familien min. Storebror, svigerinne og storesøster.


Men altså... SÅ sommer er det faktisk ikke!

 

Utevær til midnatt og gode venner samlet rundt bugnende matbord og funklende stearinlys er aldri feil og jeg våknet i morges med en energi jeg ikke har kjent på lenge.








 

Måtte det bare vare!

Ha en nydelig søndag, gå ut og nyt!

-TJ-

 

 

En søster i livet..

...kan både være dødsirriterende og veldig fint.

Og hva er det som er betegnende?

Jo, det kommer alt an på hvilken epoke man befinner seg i. Jeg for eksempel, har tre søsken. Der i blandt en søster som er fem år eldre enn meg.

OG SOM HAR BURSDAG I DAG!


I tillegg til den vakre lerretsvesten med potettrykk og kanteband, så fikk jeg det jeg ønsket meg så veldig - kjemisett. Jeg husker faktisk at det var Laila som gadd å lese bruksanvisningen og lage kjemilab med meg dagen derpå også<3
 

Mine første minner innebærer en tid der hun var imponerende villig til å leke med meg selv om hun hadde venninner på besøk. Vi lekte damer, og bodde i hver sin finstue i gamlehuset, og oppdragene gikk ut på å besøke hverandre av og til og snakke østlandsk. Hun var veldig fin dame og måtte hvile en hel del mellom hvert besøk, husker jeg, men ca en gang i timen banket jeg på sammen med dukkene mine, fikk servert luft-te, og ble sendt tilbake i min egen stue. Jeg hadde en gammeldagsstue fordi det var finest, mens hun hadde platespiller og romantikkblader som damene måtte lese når de ikke var så fine. Jeg hadde respekt for dette.

Det var også hun som lærte meg om forplantning. Man tegnet et barn på et papir, kjøpte en spesiell lakk på apoteket slik at papiret ble som et knekkebrød og spiste det. Så vokste babyen i magen og vipps! så hadde man et barn. Og de ungene som var stygge, de hadde selvfølgelig foreldre som ikke kunne tegne...

Siden vi var en litt motstrøms offshorefamilie,så fulgte jeg med som nissen på lasset da hun flyttet sammen med den hotte kjæresten med opel og bart som bodde på andre siden av kommunen.



Jeg kunne sikkert ikke vært et mer skeptisk stebarn, der jeg skulende satt i bakgrunnen, med briller, streng og en vaktpuddel på fanget. Men Harald kjøpte meg lett og sleipt  i løpet av en sommersesong med Vazelina på kasettspilleren og ALLTID en Caramello i midtkonsollen. Bestikkelser KAN tidvis fungere når hensikten helliger midddelet.

Og heldigvis så var hun en litt mer engasjert  reservemor enn hun var lekekamerat som fin dame med østlandsk i gamlestuene på Våge.Og ikke minst var kjellerleiligheten lokalisert myyye nærere aktivitetshuset i bøgda.



 

Senere delte vi leilighet i Bergen og storesøster ble gradvis venninne I tillegg. Med alt DET innebar. ..;-S "SKAL du virkelig bruke penger på det??? TURID! Det er DIN tur å vaske trappa!!!!)

Gleder og sorger, latter og gråt. Raseri, krangel og oppgjør. Men mest av alt trygghet og vennskap. Slik som det skal være.

Er det noe Laila virkelig ikke kan fordra så er det oppmerksomhet. Så jeg skal ikke male det ut.(Hun kommet til å drepe meg bare av dette...)  



 

 

Men de siste ukers debatt rundt 15 åringer og det å flytte hjemmefra har brakt mange minner og refleksjoner frem. Og jeg ser at jeg skylder min strenge, men kjærlige og omsorgsfulle søster veldig mye for at mine tenåringsår ble ok likevel. Og en annen viktig faktor er Han med Opelen, Barten og glimtet i Øget. Som falt som en moden plomme for Hyllestads vakreste jente for 28 år siden, fikk lillesøstra, bikkja og hele rukkelet med på kjøpet, MEN tok ikke skrekken , og står last og brast enda.

Det er veldig mye jeg ville og burde si til deg Laila, om hvor ufattelig verdifull du er for meg. Men jeg tror du vet det. så dermed hopper vi bare over til bildene.

Gratulerer så mye med 50 års dagen, og klem fra alle oss.<3



 

 







 

 

Jeg er en survivor som kan klare meg uten mye. Men jeg kan aldri klare meg uten deg.

-TJ-

 

Når arvesølvet tar saken i egne hender.

Hei!

Som noen av dere kanskje har merket, så har jeg engasjert meg i en politisk prosess som kan se bagatellmessig ut fra utsiden, men som betyr enormt mye for dem som blir berørt.

Strukturen for utdanningstilbudet innen videregående skoler i Sogn og Fjordane er aldri vårens vakreste eventyr, og det er selvsagt en kamp for å strekke midler der, som alle andre steder.

Men det som skiller denne prossessen fra nedlegging av en grendaskole eller en barnehage, er konsekvensene det får. For her må ikke bare mor eller far kjøre lengre eller barnet gå i større klasse. Her må barnet flytte hjemmefra.

Året var 1988, jeg gikk i 9, klasse ved Hyllestad Ungdomsskule og var mer enn nok mettet av DistriktsNorge. Jeg hadde flyttet hit fordi moren min lurte meg ved å love meg en ponni, og skulle jo bare vente på å bli gammel nok til å bli guide i Landet Syden, flyvertinne og språkekspert.



 

Jeg hadde i allefall ingen planer om å bli boende hjemme og gå på den deprimerende skolen i nabokommunen, så dermed ble det Førde, hybel og Handel&kontor på meg.

Så langt så bra.

Men det viste seg utover studieåret at friheten ble i overkant. Foreldrene mine var nok i god tro, med offshorearbeider og sjømann som mor og far, så var jeg jo vant til å være alene. Men det var forskjell på å være alene på enden av en skogsvei i Hyllestad, og midt i smørøyet i Førde sentrum.

Stor forskjell.

Men jeg skal gjøre en lang historie kort. Året gav meg mye artig livserfaring, men lite å henge på CVjuletreet, med klasserekord i timefravær og karakterer som lå langt under det jeg burde kunne prestere. Men det skyldtes ikke lærevansker, dysleksi eller ADHD, dyskalkuli, depresjon eller angst, Tourettes, høysensitivitet, misbruk, kyssesyke eller posttraumatisk stress.

Jeg var bare rett og slett ikke moden for å bo på hybel.

Og dette åpnet døren for en broket yrkeskarriere.  Gatekjøkken for 45 kroner timen døgnet rundt, for verdens ekleste og mest gnitne sjef, leder i interiørbutikk med lønn laaangt under alle de andre ansatte. På grunn av utdanning og ansenitet. Min generelle studiekompetanse var jeg nesten 30 år før jeg tok. Og jeg tenkte mange ganger i løpet av 20 årene at jeg hadde gått på århundrets smell. Ikke ble jeg guide i Landet Syden, ikke ble jeg flyvertinne og heller ikke ble jeg språkekspert.

Men i dag er jeg lærer på en av de beste grunnskolene man kan gå på, i trivselsfylket Sogn og Fjordane som knapt nok har hverken kriminaitet eller arbeidsledighet. Jeg er voksen nå. Jeg er mor til barn som har fått gleden av en trygg oppvekst i den kommunen som jeg engang foraktet så dypt, men som jeg nå ser kvalitetene til. Og jeg har et brennende ønske om at både mine barn og alle deres jevnaldrende skal få lov til å  bli i sitt hjem til de føler at de selv er klar fpr å dra. Og jeg vil ikke at de skal feile i sitt første studieår, på grunn av at de er overlatt til seg selv for tidlig.

Og der har elevene i 10. klasse ved Hyllestad skole sagt noen viktige ord som jeg ønsker å dele med dere.

Vi er stressa, livredde, sinte og nedtrykte over det som møter oss i media no om dagen. Får eg studieplass til hausten ? Kan eg rekne med støtte frå dei heime i leksearbeidet? Kjem eg til å klare meg?

Tiandeklassingar i Hyllestad i brev til skulepolitikarane



 

Fylkestinget krever bare 8 studenter for å opprette en yrkesfaglig klasse. I morgen blir det bestemt om dem som ikke har karaktergrunnlaget til å presse andre ut, men stiller sist får bo hjemme eller ikke. Jeg har lyttet til og deltatt i debatten, og er helt oppgitt over at fylkeskommunen som er skoleeier ikke har dette som fokus, men bare snakker om totale studieplasser i fylket. Helt til jeg fikk se en utskrift som i svart hvitt viser antall studieplasser og søkere over hele fylket  i et Excel ark. Bare å flytte noen verdier herifra til dit, så var millionene spart og klassene fylt.

Fy søren så lett det plutselig var. Jeg ser den, når du ikke kjenner det selv på kroppen, men skal forvalte en sum og et mandat.



 

Det er bare timer til utvalget skal felle dommen. Og jeg klarer bare ikke å formidle NOK hvor dritskummelt frafallet i det første VGS året er.

Elevene våre og på Eid sier noe om det. Det er de svakeste som må stille bakerst. Som ikke har poeng nok til å bo hjemme, og som er dem som må flytte. Og alle foreldre som har sittet i ti år og kjempet med lekser for barnet sitt kjenner på dette i kveld. Ikke minst når lederen for utvalget snakker om "Primærtal" og "samla søkjarmasse". Sogn og Fjordane er DIGERT. Og det var ikke alle førstereisgutter  i sjøfarten på 50 tallet som klarte seg så veldig bra heller.



 

Jeg klarte meg. Til slutt. Men papirene mine fra 1. året VGS var ikke vann verd. Og jeg kunne veldig lett havnet i likegyldighetsfellen, bare på grunn av en skjev start. Elevene mine må ta sine egne valg, jeg kan velge å være superlæreren som mestrer alt, men denne historien gir jeg dem alltid med seg. Det er jo litt kjipt å innrømme at man ikke er et glansbilde, men dersom min tenåringsumodenhet kan få EN eneste elev som innerst inne vet at han/hun vil gå i samme fella til å innse at det er lurt å ha mor/far med på laget det første året, til å søke Dale, så har jeg kanskje reddet en karriere. Det er spennende med nye utfordringer, men selvinnsikt er også viktig. Men pri en må jo være at man er velkommen og får plass.

SÅ mye betyr det.

Vi krysser fingrene for morgendagen.

-TJ-

 

HAFS, NO må vi reagere!

 

1. mars i år fekk 10. klassingane endeleg utløysing for spenninga knytt til kva studie dei kjem inn på neste år. For mange  elevar i HAFS kommunane; Askvoll, Hyllestad, Fjaler og Solund så er det ekstra spennande, fordi den einaste skulen ein kan dagpendle til er DALE VGS. Ellers må ein flytte på hybel, 15 - 16 år gamal. Dale har gode rutiner på å selje seg inn i nabokommunane, og kan skilte med godt fagleg og sosialt miljø, og har hatt vellukka auke i omdøme. Det ligg ein trygglek i å halde fram utdanningsløpet sitt på ein regional skule, der ein treff elevar frå andre HAFS kommunar, og får utvikle seg fagleg og sosialt, mens ein framleis kan bu heime eit år til.

FOR vellukka, visar det seg no at det er.

For kalddusjen kom i høve til at søkjartala til to studium ved skulen er langt over det som skulen har løyve til å ta inn pr i dag. Helse og Oppvekstfag og Teknikk og industriell produksjon (TIPP).  Dette burde vore eit luksusproblem som gav høve til å auke opp elevtalet. Skulen har fasilitetar til å gjennomføre fleire klassar enn prosjektert i Helse og Oppvekstfag, og bør, om dei ikkje kan utvide TIPP - i det minste  ha høve til å starte opp ein Bygg og Anleggklasse  som dei har hatt tidlegare, for å avlaste søkjarmassen til TIPP.

 

Her er oppveksttilbodet frå Fylkeskommunen. Det reelle søkjartalet er 29 på TIPP og 26 på Helse og Oppvekst.  Skulen har kapasitet til å utvide studietilbud. Alle 23 utan studietilbod er sannsynlegvis i frå HAFS-kommunane og får hybeltilværere på sine 2. og 3. val neste år.  

 

Vi har sjølv ein son som hadde TIPP på førsteval, og vi vart både overraska og imponert då inntaket viste at det var 29 søkjarar på 15 plasser. I tillegg er det som sagt 26 søkjarar på 17 plassar i Helsefag. Fantastisk bra at så mange ønskjer å ta grunnutdanninga si i HAFS, og veldig viktig for verdiskaping i regionen. Og vi tok det heilt med ro. Ikkje ein augeblink trudde vi at fylkeskommunen ville observere at det er doble søkjertal til ein utkantskule i deira eigarskap, som har kapasitet til å ta i mot elevane, UTAN Å GJERE NOKO MED DET!?

Men det er det som no har skjedd.

 

Tilråinga frå fylkesdirektøren når det gjeld oppveksttilbodet for neste år nemner ikke Dale VGS med eit ord.

 

Og dette skal vedtakast 29. mars.

http://www.sfj.no/offentlig-mote-hovudutval-for-opplaering-29-03-2017.344489.nn.html?mid=94392.c060d9ec7f

(SAKSNR 5)

 

Det betyr at om ein ikkje ropar høgt i HAFS no, så har vi altså 23 st. 16 åringar i HAFS som ønskjer å starte på eit yrkesfag, som ønskjer å bu heime, som må flytte. Og om dette ikkje høyres mykje ut, så får det store ringverknader for både arbeidsliv, infrastruktur, skattekroner og verdiskaping.

 

Vi i Hyllestad har nett vore igjennom ein smertefull prossess for å få oppgradert grunnskulen vår, og erfarte at det var innbyggjarane sitt engasjement som måtte til for å få dei med beslutningsmakt til å forstå at ein må tenkje i lengre linjer enn eit år av gangen. Interessenter i HAFS, både undom, foreldre, næringsliv, kommunepolitikarar står fritt til å prøve å påverke. Vi treng alle helsearbeidare, vi treng generell yrkeskompetanse og vi treng dei som vil bli tømrarar, røyrleggjarar, anleggsførar i ein bærekraftig region.


Dale VGS har vore ein bauta for HAFS i mange år. At ein skal avvise elevar uten grunn, er meiningslaust. (Bilde:dalevgs.no)

I tillegg meiner eg at det bør være ein visjon i seg  sjølv for ein rural kommune at mindreårige innbyggjarar skal få høve til å bo heime det første året av si vidaregåande utdanning. Fråfall i skulen kostar  samfunnet dyrt. Dermed er det denne gruppa  det ekstra viktig å ha eit tilbod til. Både med tanke på eleven sin alder og trygg oppvekst, men også med tanke på framtidig rekruttering, verdiskaping og folketalsutvikling.

Eg meiner det er utruleg arrogant av fylkesdirektøren å ikkje nemne Dale VGS sitt misforhold mellom plassar og søkjartal med eit ord ein gang i tilrådinga til opplæringstilbodet, men det kan hende det er så enkelt at det ikkje er vrangvilje men rett og slett har gått dei hus forbi. Og slikt kan skje.

Så dermed må folket engasjere seg nok ein gang.Og denne gangen  handlar det ikkje om å behalde Dale VGS, no handlar det om at skulen er for populær.

Rett og slett eit luksusproblem med bismak.

-TJ

Og for guds skuld. LIK og DEL. Eller lag di eiga oppfordring.

29. mars er toget gått, og elevar tilsvarande eit heilt årskull må ut av regionen, Utan grunn.

#hyllestad #fjaler #Solund #Askvoll #fylkeskommune #sognogfjordane #ingebjorgerikstad #hafs #oppvekst #skule #skuletilbod #vgs #dalevgs #tipp #helseogoppvekst #lokalmiljø #verdiskaping #berekraft #bærekraft

 

 

 

 

 

Vinterferie og tenkeboks

Hei!

Long time no see! Det har vært noen tunge dager hos oss nå. På lørdag var vi nødt til å si farvel til Kido. Hjemme, med flokken sin rundt seg, sovnet han inn. Jeg og han tok den aller siste turen vår om morgenen, og med regnvann og tårer strømmende fikk jeg utløp for min egen dype sorg over å miste ham. Det var godt å se hvor lykkelig han var der han travet snublende avgårde, i sitt eget kongerike av skog, landevei og hjortelukt. Han forstod at jeg var lei meg, og var stadig borti meg for å sjekke at alt var ok. De dyttene med den våte snuten har fått mang en barnetåre til å stilne opp igjennom, for det erså  uendelig mye trøst i en klok hund.  Jeg kjente på en utrolig takknemlighet for hvor viktig rolle han har hatt i familien vår, og for meg. Å få Kido åpnet døren til fantastiske friluftsopplevelser, og jeg har en minnebank som aldri vil forsvinne. Den siste turen sammen vil jeg heller aldr glemme, og jeg gjorde meg klar til å ta den siste, hjerteskjærende avskjeden.

Og nå er huset så veldig tomt.



 

Men livet må jo bare gå videre.  Vi er halvveis i en deilig vinterferie, barna er på rek med hvert sitt rampesøsken, og det nærmer seg avreise til de lange løypers land. En av de årlige tradisjonene som jeg setter aller mest pris på, er når store og små samler ski og votter, og drar til fjells. De små begynner å bli temmelig store etter hvert, og klarer seg utmerket godt i løypene, så i år har jeg rett og slett kommet frem til en stor og viktig beslutning. Min slalomkarriere er over.


Det blir selvsagt selfies med Aina i år og, men kanskje jeg ikke trenger hjelm;-) )
 

I mange herrens år har jeg kjempet og herjet i skumle skitrekk og livsfarlige barnebakker, og etter hvert som den ene etter den andre har knekt kode på kode, så kan man kalle min egen progresjon for relativt stillestående. Og da er jeg moderat i språket. Jeg er alltid livredd i bakken. Både når jeg skal opp, og når jeg skal ned. Og lettelsen har vært stor når det har nærmet seg lunchtid og jeg har hatt god grunn for å forlate bakken og innta kjøkkenet.

Og det er litt typisk meg. Jeg gjør stort sett det som forventes, og det jeg bør. Og tar i mot driten om det skulle vise seg at noen likevel ikke er helt fornøyd. Men i det siste så har jeg gjort meg noen erfaringer som gir meg litt lyst til å opponere mot akkurat det, og jeg begynner nå i det små.

Så i år skal slalomskiene få hvile. Jeg skal gå gode turer, men på langrennsski, eller rett og slett på beina. Jeg skal ta med meg en god bok og sette meg i hytteveggen. Begynne å kjenne etter hva jeg faktisk har LYST til. Så kan de andre herje i bakken så mye de vil. Jeg skal være sosial, men også nyte mer av mitt eget selskap, i andre omgivelser enn hjemme.

Og jeg gleder meg.


 

-TJ-

Skal DU lufte skiene dine i år?

#ski #slalom #myrkdalen #vinter #vinterferie

 

 

 

Glem Meteorologisk institutt, Eli Kari eller YR. Det er BESTEMORS vindskala som teller!

Er det noe jeg er stolt av i livet så er det mitt etniske opphav. Jeg er halvt suling og halvt bergenser, og har etter min egen helt subjektive analyse, uten tvil fått det beste fra begge deler.

Dermed er jeg relativt værbestandig, elendig til å gå på ski, elsker Brann og blir aldri sjøsyk. Jeg har problemer om jeg må oppholde meg over lengre tid på steder uten sjøutsikt og måkeskrik, og har aldri synes at det luktet ekkelt på torget. Å sitte på Torgalmenningen med tre varme fiskekaker i et papir og bare glo på folk, er like mye himmelriket som å hyle av fryd i en båt over stampesjøen på vei til øyriket i vest.

 

Og ja. Eg sitter på potetene. Norsklærer eller ei.

 

Derfor var det helt fantastisk å lese Lasse Lambrechts PS! om hvordan hans bestemor fra Solund beskrev været, og gjett om jeg kjenner den skalaen der!

Min hovedoppgave i samfunnsfag da jeg tok lærerutdanning var å gå 100 år tilbake i egen slekt, og skrive om det jeg fant. Og det ble en dannelsesreise som virkelig fikk meg til å bli stolt av mitt solundblod, og av å være en etterkommer i en slekt av hardtarbeidende og nøysomme slitere, som med virkelighetsoppfatning og humor gjorde holmer av gråstein om til et samfunn der en levde av og med naturen, og ikke minst naturkreftene. Fiskerbonden bygget kystnorge på samme måte som industriarbeideren bygget de urbane bosetningene, og det er en arv som vi skal både være stolt av, og ydmyk ovenfor.

Så her er den, Bestemors vindskala:



Jeg har en liten mistanke om at Lyder kan være min bestefar, men for å finne ut av det trenger jeg nok intet fylkesarkiv denne gangen.

Jeg bare deler innlegget med mamma og tante Ingrid.

Så får vi nok hele krøniken. Både Lasses og min.

Og jeg tror nok at det er mange etterkommere av kystfolket fra sør til nord som kan nikke gjenkjennende til disse kategoriseringene.

Fornøyelig er det uansett:-)

God søndag!

-TJ-

PS! Takk, Karen for at du delte denne på din instagram;-)

#solund #kystnorge #fiskerbonden #fjordkysten #historie #bt #lasselambrecht #tujanka #blogg

Følg  gjerne @tujanka på facebook, twitter og instagram

 

Dypt inne i skogen...

Der ligger det en hytte...

Skjult for omverdenen og kan bare finnes av dem som er utvalgt.

I snart et år har lyden av hammerslag ljomet mot fjellet på den andre siden, og diverse remedier har ankommet tunet i pappas arbeidsbil og listende blitt båret ut av syne for for både grunneier, mor og ikke minst - storebrødre. Dette er Juni og Rampejenta sitt prosjekt, og de har vært knallharde byggherrer for en stakkars tømrer. Lydig har han fulgt arbeidstegningene deres, riktignok etter å ha modifiset de første som minnet mest om Playboy mansion. Og vi mødrene har fått streng beskjed om å ikke kaste NOE av kjøkkenutstyr og stæsj.

Og i går var den ferdig. Og jeg fikk endelig komme og se. Med vindu, skråtak og køysenger på plass, ble  drømmen om å bo der virkelighet, og natten har jentene tilbragt i sin helt egen drømmehytte. Rikelig proviantert, og utstyrt som et skikkelig hjem. Store mengder batteri er skrevet inn i husholdningsbudsjettet, og jeg ser for meg at dette vil bli et prosjekt som de vil ha stor glede av fremmover vår og sommer.

Og jeg kjenner bittelitt på det - at jeg gjerne skulle være 11 år igjen jeg og, og eid min helt egen hytte i skogen.

-TJ-


Jeg får ikke lov til å ta bilde av hytta enda, så da får det bli fra et annet  av radarparets mange prosjekt... Det kan du jo lese om her:

 

#barn #barndom #lykke #detgodelivpålandet #blogg #tujanka
  

Gjør du dette på Facebook...? O M G! Da sliter du!

Hei!

Endelig begynner det å bli normale tilstander i skrotten min. Influensa har sluppet taket, og jeg begynner å blir sugen på en fjelltur igjen. Absolutt et friskhetstegn, men først er det på tide å ta igjen litt av det utsatte på jobben, og jeg har rigget meg godt til på hjemmekontoret.

Men jeg måtte jo ha en liten surferunde først, og kom da selvsagt over opp til flere seriøse forskningsartikler fra vår digitale verden. Og jeg tenkte jeg skulle dele en av dem med dere, siden de fleste av dere som driver og leser blogger GARANTERT ikke har klart å unngå å drite dere ut på minst et par av disse. I motsetning til meg, som er skyldig i opptil flere. Nå er det ikke alt jeg er helt enig i er så fryktelig, mens andre her er uten tvil fullstendig :







.

Så her er list of shame- med mine kommentarer.

8 ting du skal slutte med på Facebook: 

1. Dele bilder av middelmådig mat

Matbilder har blitt en del av hverdagen på sosiale medier, men er du en av de som liker å dele stort sett alle måltider med vennene dine så slutt med én gang. Vi andre synes nemlig det er totalt uinteressant, med mindre måltidet ditt er virkelig, virkelig lekkert. Du spiser pizza ? og hva så? Livet er for kort til likegyldige matbilder, og det er bare du som er opptatt av din sunne og lekere avokadomat, som ser helt lik ut som de andre på Facebook. 

(Kremt. Dette stiller jeg meg HELT bak. Jeg ville selvsagt aldri dele bilder av annet enn helt perfekt mat, og alle måltidene jeg deler på FB er virkelig virkelig lekre, og suuperinteressante. #theirony #erjoheltUMULIGåtafinematbilder #fader #og #la #oss #få #skryte #litt #da!


Hva er galt med å dele noen nyavskårne hjortetunger om jeg tør spørre?
 

2. Gjøre oppmerksom på at du luker ut noen av FB-vennene dine

Det hører gudskjelov til sjeldenhetene, men innimellom dukker det opp en Facebook-bekjent som bruker statusfeltet for å annonsere at han eller hun har tenkt å 'rydde opp' i Facebook vennene sine, fordi vedkommende har 'for mange'. Og så kan vi andre bare sitte og vente på om vi er likegyldige nok til å bli slettet. For no' tull! 

Okei, det ER faktisk folk som skriver  små truende innlegg på FB at de skal rydde i vennelista. Og det ser alltid like smart ut. I allefall når venner av dem begynner å bønnfalle om nåde i kommentarfeltet. Altså er det ikke bare å gjøre det da? Slette i vei? Jeg blir alltid slettet av to tre stykker hver gang jeg har bursdag, men ingen av dem har følt det nødvendig å opplyse om det på forhånd. (Muligens av noen flere etter dette innlegget her. )

 

3. Delta i tester på Facebook

?Hvilket dyr er du?? og ?hvor godt kjenner du venninnen din??. Facebook er spekket med tåpelige tester, men i stedet for å teste deg selv og spørre; 'Hvor godt kjenner du kjæresten din?', bør du kanskje spørre deg selv; 'hvor godt kjenner du reglene for denne testen?' Mange av de små quizzene og annen underholdning som opptrer på Facebook er nemlig lumsk, og leser du ikke det med liten skrift, da ser du heller ikke at du ved å leke med, samtidig gir tillatelse til at avsenderern kan bruke f.eks. profilbildet ditt og/eller private opplysninger i reklamer på nettet. 

Stemmer faktisk. Slike fjasegreier er alltid levert av 3. part, og etter at sammenhengen gikk opp for meg for noen år siden har jeg aldri tatt en test eller deltatt i en konkurranse. Og spamtrøkket er dramatisk redusert. Like ens faren for at et forvrengt bilde av meg skal brukes i reklame for hemmoridekrem på en luguber nettside, eller datingannonse. Ligg unna slike!

Bt.no.

Tror du modellen har godkjent eller fått betalt for dette reklameoppdraget? Neppe, men det er godt mulig at hun har deltatt i en test som skal si hvilken venn hun ligner mest, og dermed gitt tilgang til  kommersiell bruk av alle bildene av seg OG vennene sine.  Men DU leser jo selvsagt igjennom alle vilkår før bruk, ikke sant...?;-)

 

4. Dele hva du gjør eller føler

Mens ?Rikke føler seg velsignet? og ?Anders føler seg takknemlig? føler vi andre bare at de skal slutte med det falske følelsestullet. Facebook tilbyr nemlig flere og flere overflødige uttrykksfunksjoner, så folk til slutt ikke lenger er i stand til å bruke egne ord. Men det skal det bli slutt på. Er du sur, glad eller bekymret så skriv det med ord ? og uttrykk hvorfor. Det andre er bare barnslig emoji-fjas. 

Hey - Du, Emojs er kult! Slutt å dizze dem! Følingen og. I alle fall når den brukes som en aldri så liten punchline. Åpner for stooore passivagressive muligheter for oss som virkelig setter pris på slikt.  




5. Bruke hashtags

Facebook er ikke Twitter, og derfor skal du slutte å bruke hashtags på førstnevnte da det er en stor forskjellmellom de to mediene. Da muligheten for # oppstod på Facebook, begynte et hav av brukere å hashtagge i ett sett, men siden ingen noensinne kommer til å søke på f.eks. #anneharakkuratbaktboller, er ikke funksjonen bare likegyldig, den er også tullete. Derfor skal du holde deg borte fra # på Facebook.

Og her min venn artikkelforfatteren har DU noe å lære ; Når man linker SOME som Instagram, Twitter og Facebook og blogg, så våkner # til live. Dessuten er det tullete på en gøy måte når man hæsjtagger f. eks #hvorihelvetebledetavnøklenemine på et bilde som i utgangspunktet betydde lite. Det blir ordbilder, og det er jo bare rasende festligI allefall synes noen av oss halvgamle som bruker mer enn anbefalt tid på nettet at det er skikkelig lættis. (Den var til alle dere som nå himler med øynene. )

6. Oppmerksomhetskrevende oppdateringer

Der finnes ikke noe mer irriterende på Facebook enn de brukerne som plutselig skriver et eller annet passivt-aggressivt, men unnlater det viktigste kun for å få folk til å skrive; 'Ånei, hva har skjedd?' Oppdateringer som 'Har virkelig hatt verdens verste dag' eller 'Dere vet når en bestemt person har sviktet deg totalt?' skal for Guds skyld stoppe. Skriv heller hva som foregår. 

Eller tagger seg på legevakten og nekter å svare på hva som har skjedd når kommentarfeltet bruser av engstelige venner... Fyyyy! Jeg forstår veldig at det frister å mumle litt iltert når man er skikkelig sur på noen, men det ser jo bare teit ut, og du havner rett på tråden for oversharing på Kvinneguiden. før du får scrollet frem "føler seg..."

7. Diktere at andre skal dele det samme som deg

?Putt et hjerte i statusen din hvis?.? ?Kopier og del hvis?? ?Send den til vennene dine hvis?? Alt for mange har det alt for travelt med at sende det som best kan beskrives som Facebook-kjedebrev. Her er det snakk om oppfordringer til å endre profilbilde, dele en bestemt status eller sende et spesielt budskap til alle Facebook-vennene, kun fordi avsenderen synes de har en viktig sak. Det kan handle om alt fra brystkreft til fartssyndere, men selv om budskapet kan være vel så vesentlig, så skal du slutte å dytte dine merkesaker over på andre.

Nei, jeg er nok ikke av de fem prosent som lar dette patosinfiserte svadaet stå på statusen fordi jeg er i mot kreft/barnedødelighet/grandiosa eller Trump. Dette kvalifiserer ved gjentagelse til sletting eller (som regel), og mye fredeligere) ignorering hos meg. I allefall når den inneholder minst en trussel og seksten skrivefeil. Og jeg skriver det ikke i statusfeltet først. Det bare skjer. Poff! !

 

8. Kjærlighetserklæringer til kjæresten din 

Vi kjenner alle de venneparene som oversvømmer hverandre med kjærlighetsvideoer, søte dyrevideor eller sukkersøte hilsener på Facebook. Det er ikke fordi vi ikke unner dere det rosenrøde forholdet deres, men noen ting kan man holde for seg selv. Send derfor en privat melding til din utkårede neste gang du vil dele et gammelt feriebilde av dere, eller hvor vanskelig det er å unnvære ham/henne når du er på jobb

Garantert derfor Jegeren har sverget ved sitt gevær at han aldri, aldri skal på Facebook. Regner med at han bare VET at han aldri ville klare å la være å fylle statusfeltet sitt med daglige kjærlighetserklæaringer til meg, og utgreiinger om mine eminente egenskaper, krydret med ord som fantastisk, gudinne, magisk og evighet. Og emojis, solnedganger, hjerter  OG "føler seg" .Og det ville jo kanskje være litt slitsomt i lengden. I allefall all den tid jeg ikke synes det er direkte søtt hos andre heller. Men en liten kjærlighetshilsen på en merkedag, DET syne jeg absolutt ikke bare er innafor, men også en fin gest. Men alt med måte...

Og du - å slå opp på FB kan være litt ... også.



Den svei!

 

Så hva synes du om disse punktene som ble nevnt her? Skikkelig truffet eller helt uforstående?

Eller har du helt andre ting som driver deg til vanvidd...? Fortell, fortell!

Jeg tenker vel at jeg stort sett har en oppegående venneliste, og har ikke så fryktelig mye å irritere meg over på hva de andre gjør. I tillegg så får det vel være opp til en selv hva man velger å dele eller ikke dele eller skrive. Med unntak av test/quiz/konkurransegreia. DEN er spooky.

Og så stiller jeg meg forresten HELT uforstående at noen kan finne det irriterende at omtrent hver forbaska status hos enkelte, er en link til et egenprodusert blogginnlegg.


 

 

-TJ-

PS! Hvis du virkelig  vil ha et lite innnblikk i hva folk faktisk kan finne på å dele på FB, så ta en titt på linken jeg delte i punkt 6. Du tror det ikke før du får se det...

 

#blogg #tujanka #instagram #twitter #blogg #facebook #dagens #internett #some #humor #likes

That's one small step for the man, one giant leap backwards for mankind.

En lett omskriving av en viss modig mann sine berømte ord føler jeg er på plass i dag. Vanligvis er jeg ikke utpreget feministisk i det daglige, jeg kan gjerne spille litt hjelpeløs for å slippe å skifte dekk eller la gangen i andre etasje være mørk i en måned fordi jeg mener at det er jegeren sin jobb å skifte alle de irriterende pærene (Har en haug med lamper som ryker i ett sett.) Jeg kan ikke fordra det om han skulle prøve å finne ut hvordan vaskemaskinen virker, og det er forferdelig irriterende å se på om noen som helst av mannfolkene her i huset skulle prøve å henge opp klær. Jeg bærer ingenting tungt  hvis jeg kan slippe. Og det gjør ikke datteren min heller. Men MÅ vi, så gjør vi.

I tillegg er jeg nok litt kjedelig når det gjelder den enorme strømmen av delingsvennlige bilder som er både stygge og latterlige av den nye presidenten, hvor han blir sammenlignet med dyr og gjenstander, eller det er et poeng å gjøre narr av hans kone og barn. Skal det være noe å skrive om eller ha på porteføljen sin, så må det  ligge et politisk poeng eller en dypere mening bak. Sjikane er bare ekkelt og uverdig. Men det jeg kjenner at jeg BLIR veldig opprørt av, det er når det går opp for meg  hva som foregår på dette bildet som ble delt av  nettavisen i ettermiddag.  


Mandag signerte Donald Trump en presidentordre som forbyr offentlig pengestøtte til utenlandske organisasjoner som støtter abort. Trump var omringet av seks menn da dokumentet ble signert. Nå går denne tweeten fra guardian-journalisten Martin Belam viralt. Foto: Twitter Sitat: Nettavisen.


Med et pennestrøk har Trump dermed på sin 4. dag som president gjenninført et forbud som en gang i tiden ble innført av republikanerne, men siden abort har vært legalisert i USA siden 1973 i USA, så har alle presidentene siden Reagen valgt å overstyre dette, og dermed synliggjort at de har støttet kvinners rett til å bestemme over egen kropp, uavhengig om man har personlige motforestillinger mot abort eller ikke.  (Kilde: #ia8yEp6Esaqa">http://mashable.com/2017/01/23/trump-signs-global-gag-rule/#ia8yEp6Esaqa )

Jeg husker jeg så et CNN intervju med Trump der han ble spurt om akkuat dette; sitt syn på om kvinner som valgte å ta abort burde bli straffet for det eller ikke, hvorpå han etter en rekke bortforklaringer litt nølende dro på det at jaaa, de burde jo sikkert få en eller annen form for straff... Og dermed så tas den amerikanske kvinnekampen mange, mange år tilbake. Han prøvde siden å bortfortforklare det med at det han eeegentlig mente var at det sikkert føltes som en straff å gjennomgå en abort. Men det er jo bare å se klippet for å se at vi igjen snakker om "alternativ facts" her. Jeg fant forresten klippet, du kan jo bedømme selv...?


 

Så med å si at abort er legalt, for det er ikke forbudt i USA, men at det for organisasjoner medfører store konsekvenser i form av økonomiske sanksjoner å drive med folkeopplysning om kvinners rettigheter rundt det, så blir bildet svært likt den kneblingen rundt blandt annet prevensjons og abortveiledningen i Chile, Argentina og Peru som Amnesty International satte søkelys på i 2017 sammen med Operasjon Dagsverk.

            «(...)Gjennom vårt program vil vi gjøre det mulig for ungdom i Argentina,Chile og Peru å få kunnskap om og forståelse av de rettigheter de  har i forbindelse med seksuell orientering, kjønn og reproduktiv helse slik at de kan bli i stand til å ta veloverveide avgjørelser om forhold som gjelder deres egen kropp, seksualitet, retten til å vele partner, med hvem, når og hvorvidt de ønsker å få barn, og tilgang til de helsetjenester de trenger. Vi vil støtte dem gjennom menneskerettighetsundervisningslik at de igjen kan støtte hverandre til å utvikle kunnskap og holdninger om seksuell orientering, seksualitet og reproduktive rettigheter.»  (Amnesty.no om OD 2015)

In "The land of the free and the home of the brave".

Og til de rike hvite menn med makt.

Belam sitt innlegg har allerede fått over 200 000 likes og er delt over 150 000 ganger, og det går mer og mer viralt. Jeg skriver dette fordi jeg vil at du skal se bildet og gjøre deg opp en mening. For slikt er viktig. Det er vår plikt og mulighet i dag å sette fingeren på det som er galt i et samfunn, og dermed skape debatt.

#politikk #samfunn #trump #amnesty #OD #martinbelam #nettavisen #twitter #blogg #tujanka #abortlov #abortmotstand #abort #rettigheter #humanrights

En måned til det igjen er på tide å utfordre elementene!

Hallais! Første dag på jobb etter en uke i vater, og det er alltid kjekt å komme inn i gjenge igjen, selv om kontoret mitt ser ut som om det har vært innbrudd der, og jeg er på etterskudd med absolutt alt. Influensaen er på ingen måte over, men det går da i allefall an å yte litt. Så får vi håpe at sjefer, kollegaer, elever og foreldre bærer over med at det går litt slow noen dager til. Jeg så på kalenderen min i dag at det er akkurat en måned til vi skal innta fjellheimen sammen med det vanlige kobbelet av folk, en tradisjon som vi har hatt siden barna var helt små. Jeg har skrevet rikelig om mine skills på slalomski på disse turene også, og vi har dekket alt fra minus 22 i Myrkdalen, via mareritt i Zakopane der samtlige fikk omgangssyken, til digre hytter i Luster og fantastiske løyper i Hemsedal, som til og med jeg greide å kjøre ned (Det var en pub på toppen.)


Kler vi ikke rosa? Begge to;-D
 


ALT smaker godt ute rundt et bål.

 

I år blir det tilbake til gode gamle Myrkdalen, og det gleder jeg meg faktisk veldig til. Barna kan bare spenne på seg skiene og renne rett i trekket, det er rent, komfortabelt og hyggelig, og ikke minst er det veldig kjekt å være samlet igjen. Her har det - i motsetnng til oppi nord der poeten dedicat drukner i snø og faktisk eier noe som heter snøfreser, og som er en innretning jeg aldri har sett i virkeligheten, og i allefall ikke i bruk  - knapt vært to dager snø i hele vinter.

Så får vi se da, om jeg står fast ved det jeg egentlig bestemte meg for i fjor, at slalomkarrieren min er over og at jeg dermed har en unnskyldning for å kjøpe felleski, eller om jeg skal prøve liiiit til.  

Me får sjå!

-TJ-

Blir det skigåing på deg i vinter?

#blogg #ski #myrkdalen #slalom #fjell #vinterferie

 

Ikke mye knall i padden her nei!

Hallais!

Nyter søndagen? Det gjøres det her og. Jegeren har fått litt pes i det siste fordi det er lenge siden sist han dro på seg lycradrakten (eller hva det nå er laget av)  for å hive seg i havet, og ble utfordret til å ta et dykk i dag, og det er han i ferd med nå. Storestorebror hadde en skikkelig dykketur i går sammen med fetteren der de dro så langt ut i havet at Shetland var neste fastland, så han ligger i fullstendig koma på gutterommet sitt enda og storebror er av alle ting; leder på kristen konfirmantcamp i helgen;-D

Juni har vel knapt kledd på seg enda, og jeg selv er ikke hakket bedre. Bokstavlig talt. Jeg så lyst på det da jeg skrev fredagens innlegg etter at influensaen har herjet fritt med meg i forrige uke, men helgen har ikke gitt bedring overhodet. Hodet verker, luftveiene er fremdeles blokkerte og energinivået er på linje med en 20 watts lyspære av lugubert merke. Hele treningsprogrammet mitt har gått rett i dass, og jeg kjenner at jeg rett og slett er i ferd med å bli litt frustrert. Hvis ikke elendigheten er over til i morgen, så må det nok bli legebesøk. Jeg har en mistanke om at jeg trenger en penicillinkur. Det er ca 20 år siden sist, så en slik burde nok virke.


Daaaakar meg!
 

Så nå gjør jeg absolutt ingenting. Jeg burde skrevet vurderingene på elevene mine ferdig, laget vekeplan for neste uke og vasket klær. Men jeg orker ikke. Nada og nix. Så i stedet for å være ansvarbevisst voksen, så sitter jeg oppi senga mi med treningsbukse, fett hår  og internett, PC til å skrive på og IPAD som strømmer dagsaktuelle sendinger fra TV2 Sumo, mens tårene triller.


Tv2.no
 

Og før du begynner å lure på om det har rablet for meg - Det er heldigvis ikke av sorg eller motløshet. Neida, bare velstand.  Akkurat nå har jeg oppdaget   "Rett fra hjertet" og gå du hem for en kjensletrigger Solveig og Samuel har klart å lage!. Så dermed tilbringer jeg nå søndagsformiddagen med å gråte i bøtter og spann over læreren som beatboxer, han som overasker typen sin med musicalnummer  på danskebåten og han som synger Camilla og Tyven-sangen til sin vakre brud.

Og det er faktisk litt deilig?

Jeg er en veldig emosjonell person, men tar sjelden til tårene over det som kommer meg for nært. Jeg takler dårlig andre sin beskyttende reaksjon om jeg skulle felle tårer, så det er alltid tryggest å la være. Men å bli rørt - det er lov, og det blir jeg stadig vekk. Og i allefall i dag.

Så dermed ble det en slik søndag. Ingen selfie på en fjelltopp, Alt annet enn strøkent hus og middagen kan i beste fall gå innunder kategorien enkel bevertning.

Jeg liker det ikke, men det blei so da blei når det ikkje vart som da skulle. Og da er det bare å takke gud for Internett.

"Snufs"

-TJ-

Hva er det som får DINE tårer til å trille?

#blogg #tujanka #tv2 #rettfrahjertet #familie #dykking

 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
tujanka

tujanka

44, Bergen

Lærer, ikt-person,masterstudent,språkelskende, liberalistisk,nysgjerrig, bergensk bokorm - som har valgt det gode liv på landet. Twitter og Instagram: tujanka Facebook: Også tujanka Kontakt : tujanka@hotmail.com

Follow my blog with Bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits